Fra Valencia til Pontypridd

0 kommentarer
 
 

I et år har jeg vært iEuropas spaltist i Spanias vakreste by, Valencia. Man skulle trodd at når en bodde i et slikt solfylt paradis ville man bli der man var. Vel, for meg ble det nok sol og varme. Jeg byttet det ut med regn, sauer og drager!

Wales er langt i fra det stedet som flest besøker. Enda mer gjelder nok det mitt nye bosted Pontypridd, som ligger en halvtime med tog fra Cardiff. Jeg ønsket imidlertid å oppleve den ekte, råe britiske kulturen på nært hold. Hvor kan man bedre gjøre det enn i en liten murby med 30 000 innbyggere?

Forskjellen mellom Spania og Storbritannia er til å ta å føle på med en gang man entrer de britiske øyer. Toalettene har de grusomt upraktiske to kranene, en for varmt og en for kaldt vann. Bilene kjører på feil side av veien. Man går fra “como estas” til “y’alright mate?”. Baguett er erstattet med brød på pose, jamon serrano med bleke, britiske pølser og vassent spansk øl erstattes av Guinness.

Studieopplevelsen er også helt annerledes. I Spania opplevde jeg studietilværelsen ganske lik en jobb. Man kommer på universitetet, man er på forelesning, man går hjem. I hvert fall er det slik i de store byene der det ikke er noe campus. Man havner ikke i noe “universitets-boble”.

I Storbritannia, særlig første året eller “freshers”, lever man langt inne i den boblen. Universitetet har i tillegg til egne boliger også egne butikker, egen pub, egen restaurant og egen nattklubb.

Forventingene studentene stiller er også helt forskjellige på de britiske øyer. Her betaler man 9000 pund i året for å studere, 12 000 dersom man er nordmann og dermed non-EU student. Universitet er forventet å arrangere sosiale eventer hele tiden og alltid stille opp dersom man trenger hjelp til noe. Det finnes en egen “Student advicezone” som holder åpent hele uken, og man får tilbud om “personal mentor”.

I Spania forventes det at du klarer deg selv. Du betaler “bare” 1200 euro i året på offentlige universiteter, og da får du deretter. Derfor eksisterer blant annet ikke fadderuke eller freshers week i Spania.

Jeg merket dette veldig tydelig under første forelesning i Valencia. Det første foreleseren gjorde var å skue utover oss, sukke og si “Er dette deres første forelesning på universitetet?”. Vi nikket usikkert. Han så litt oppgitt på oss, mumlet “velkommen”, før han startet forelesningen som normalt.

I Storbritannia har man en hel uke med inductions, hvor man møter alt av ledere og administratorer som forklarer hvordan absolutt alt fungerer ned i minste detalj. Fra veldig detaljerte forklaringer av et hvert datasystem til opplæring i hvordan å skrive mailer til lærere. Å skrive i kun små bokstaver, uten punktsetting, er visstnok galt. Er man internnasjonal student får til og med tilbud om internasjonal fadderuke før den vanlige starter. Her får de internasjonale elevene ekstra omvisninger og opplæring i kultur før de lokale elevene kommer.

For dem som liker å leve veldig selvstendig kan fort universitetstilværelsen i Storbritannia føles som at man får putene sydd veldig tett under armene. Men for dem som ønsker noen å støtte seg på, kan tilværelsen i Spania oppleves som emosjonelt kald.

For min del ser jeg fordeler og ulemper med begge systemene, men jeg er veldig takknemlig for at jeg gjennom utvekslingsprogrammet Erasmus får oppleve begge.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *