Essex

The Only Way Is Essex

0 kommentarer
 
 

For bare et halvår siden var tanken på å forlate London så fjern at jeg forberedte foreldrene mine på at jeg kom til å bo der i flere år. For ganske nøyaktig to måneder siden kunne jeg imidlertid bare forkaste hele planen. Plutselig sto det et bartre i hagen min.

Jeg våknet ganske forvirret. Det var første dag i det nye hjemmet mitt i Essex utenfor London, og jeg brukte litt tid på å akseptere situasjonen. Jeg hadde byttet ut den skjønne leiligheten i Little Venice med en sjarmerende cottage litt sør for Cambridge, og sagt opp jobben til fordel for frilanslivet – så livet hadde endret seg ganske mye over natten.

Det viste seg å være overraskende enkelt å etablere det som tilsvarer enkeltpersonsforetak, og det innebar minimalt med papirarbeid – så jobbmessig var situasjonen stressfri, men jeg slet litt mer med å reise fra London. Etter den initielle separasjonsangsten og en bedre frokost var jeg imidlertid helt med. Litt stemningsfull jazz og utsikt over hagen fra skatollet overbeviste meg om at jeg hadde funnet den ultimate livsstilen. Jeg begynte på dagens gjøremål og tenkte at her hadde jeg virkelig truffet jackpot.

Helt til strømmen gikk.

Det var dag én av frilanslivet og dag én av cottage-livet. Dag én av livet post-London. Jeg angret meg plutselig helt enormt. For der sto jeg, helt alene – uten bil, uten noe nettverk og uten telefondekning. I et land jeg ikke identifiserte som «mitt eget». Jeg visste at det tok meg omtrent et kvarter å gå til nærmeste busstopp, men ikke hvor jeg eventuelt skulle gå av. Jeg visste ikke hvor omfattende strømbruddet var, kjente ingen og hadde ingen måte å kontakte samboeren min på. Det jeg derimot hadde, var en veldig reell deadline.

Heldigvis var naboen min hjemme. Strømmen hadde gått i hele området, så hun kjørte meg til nærmeste kafé, så jeg fikk levere det jeg skulle. Da vi kjørte hjem igjen, kjente jeg stressnivået synke – men ryggen verke. Som om strømbrudd ikke var stressende nok, hadde jeg nemlig klart å falle ned trappen da jeg løp og lette etter sikringsskapet tidligere på dagen. Dagen etter klarte jeg så vidt å røre på meg uten smerter.

To måneder senere har livet imidlertid roet seg betraktelig. Jeg har fortsatt ingen telefondekning og sliter i blant med dårlig internett, frilansernes kanskje største hinder – men jeg sitter oftere på kafé i Cambridge eller i nærområdet, hvor jeg kan stirre på andre mennesker i skjul og drikke bedre kaffe.

Da jeg først bestemte meg for å flytte, klarerte jeg med meg selv at jeg kom til å reise inn til London hver uke – men jeg overrasket meg selv tidlig over hvor komfortabel jeg var med cottage-livsstilen og hvor lite jeg savnet bylivet. Det har utvilsomt en sammenheng med min nye livsstils mangel på tube og rush-tider, og det faktum at jeg ikke lenger trenger å leve etter «paycheck-to-paycheck»-prinsippet, som jeg aldri klarte å frigjøre meg fra, siden 1) Londons overveldende aktivitetsmangfold ofte endte i overforbruk og 2) Oystercard-utgiftene mine alene rundet 1500 kroner i måneden.

Det kan være det faktum at jeg nå betaler vesentlig mindre for en toetasjers cottage med tre soverom og to hager enn det jeg betalte for et rom i en leilighet i London, og det har definitivt en sammenheng med det at bartreet i hagen minner meg om trivelige Trøndelag, og at nærheten til London og Cambridge gjør det hele til the best of two worlds.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *