Et splittet Storbritannia

0 kommentarer
 
 

Politisk krise, valutanedgang, rasisme i det offentlige rom og en voldsom usikkerhet. Var det dette britene stemte for?

Det gikk tidlig opp for verden at ingen egentlig hadde lagt noen planer for hva som skulle skje dersom britene stemte for Brexit. Cameron gikk av tidlig dagen etter, påfulgt av mistillitsspørsmål til Labour-lederen Jeremy Corbyn, Brexit-generen Nigel Farages avgang og et politisk spill av en annen verden i Det konservative parti knyttet til Camerons etterfølger. Mens kursen ramlet nedover og minoritetsgrupper mottok hatbrev i posten, oppsto en voldsom usikkerhet omkring hvorvidt dette i det hele tatt var forsvarlig.

Det verste sjokket har imidlertid gått over. Britene har gått tilbake til hverdagen, og samtalene og nyhetsbildet er ikke lenger bare knyttet til Brexit. De snakker om hverdagslige ting og om resten av verden. Det gikk fint, de lever ennå.

Mange prøvde lenge å aksjonere mot Brexit – gjennom underskriftskampanjer, marsjer og kronikker. De argumenterte for at folkeavstemmingen bare var veiledende, at Storbritannia har et representativt demokrati, og at parlamentets medlemmer bør stemme på nytt basert på all ny informasjon som har kommet i etterkant.

For eksempel var Brexit-kampanjens største argument at en utmelding kunne medføre at de innsparte midlene heller kunne sendes til landets sykehus og legekontor – men dette avfeide de raskt etter resultatet. Brexit-leiren måtte også innrømme at de ikke kunne garantere at det kom færre europeere inn i landet etter Brexit, noe som utvilsomt har vært et argument for en del av velgerne. Kunne de nye uttalelsene ha endret resultatet? Og burde i så fall britene få muligheten til å stemme på nytt?

”Det er for mange utlendinger”, sa en dame jeg møtte på en pub på landsbygda utenfor Cambridge. ”Det er ikke sånn at vi ikke vil ha dere her, men det er rett og slett for mange. Det er ikke plass”. Hun bodde i Leicester, og klagde på at enkelte grupper hadde etablert seg i klynge i nærheten av der hun bor, og at hun hver dag måtte gå forbi butikker med skilt på andre språk. Smilet skjulte dårlig hvor fornøyd hun var med resultatet.

Fornøyd var også utleieren min, som brukte lang tid på å forklare standpunktet sitt, som på mange måter er å regne som litt politisk ukorrekt i London. ”Det kommer til å bli mye bedre for små bedrifter”, mente hun, og trakk frem det velkjente poenget om at Storbritannia nå bare trengte å forholde seg til eget lovverk. ”Og pundet justerer seg av seg selv. Bare vent og se”. Hun mente at rasismekortet trekkes frem alt for raskt, og at det ikke hadde noe med det å gjøre i det hele tatt. ”Vi vil være selvstendige. Det er alt det handler om”.

Mange lurer imidlertid på om avgjørelsen har skapt et dårligere samfunn allerede. Utsatte grupper har mottatt hatbrev, vært offer for vold og bemerkninger på gaten samt fått hatgrafitti og egg på veggene. Barn har blitt stoppet av fremmede på vei til skolen og blitt fortalt at de snart må flytte. At de ikke hører hjemme her. Folk som har bodd her i en årrekke, er usikre på hvorvidt de kan bygge en fremtid her. Om de i det hele tatt vil det.

For liberale briter er det et slag i magen. Enkelte søker om irsk pass, mens andre prøver (litt humoristisk) å bli adoptert bort. De aller fleste venter og ser – håper at det vonde går bort, at nyvalgte Theresa May får på plass en god avtale og at Europa-samarbeidet kan bestå på best mulig måte. De fleste av oss krysser fingrene for at vi ikke er på vei mot et hardere samfunn.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *