Mitt første visum

0 kommentarer
 
 

Det er nesten så det har vært flaut å si at jeg ikke har besøkt Russland enda. Jeg har bodd i Estland i snart 3 år nå, jeg har reist mye mens jeg har bodd her, men naboen i øst har lenge forblitt u-utforsket. Når jeg regner inn mine år i Norge, så har jo Russland faktisk vært et naboland hele livet, selv om det kanskje ikke virker slik i Oslo. Det er tross alt langt fra Karl Johan til Grense Jakobselv.

Her i Estland føles dette annerledeslandet i øst mye nærmere, her ligger grensen kun noen få timer unna med buss, og russisk språk er noe en hører overalt i hverdagen. Allikevel er det noe veldig mystisk og eksotisk ved Russland, noe som gjør at jeg alltid har hatt et stort ønske om å besøke landet.

Jeg tror grunnen til at jeg ikke har fått ut fingeren tidligere, rett og slett er fordi jeg har blitt bortskjemt. Det gikk opp for meg når jeg reiste til Ukraina for et par somre siden, og måtte vise pass på grensa, at jeg nesten ikke har vist passet mitt til noen, hele livet. Da blir det faktum at jeg til og med må ha et visum i passet enda fjernere.

Konsekvensen av hvor enkelt det har blitt å reise rundt i Europa, er at jeg for inntil et par uker siden har holdt meg til reise i visumfrie (og i stor grad også passfrie) land.

Det har vært mye spennende å se i disse visumfrie landene, men etter 25 år med levd liv kom omsider dagen da jeg virkelig følte jeg trengte nye inntrykk. Det startet prosessen jeg har vært for lat for inntil nå, med innhenting av invitasjon til Russland, flerfoldige besøk til den russiske ambassade, inkludert språktrøbbel og betaling av visumavgift.

Når invitasjon omsider var innhentet, ambassaden var besøkt, og visumet endelig var limt inn i passet, kunne jeg allikevel konstatere at selv om det er mye styr, så tilfører denne prosessen litt ekstra spenning til reisen. Du føler ikke akkurat at du reiser til utlandet når du krysser broa over Svinesund, men du føler virkelig at du skal få oppleve noe spennende og nytt når du har et visum i passet.

Spennende og nye opplevelser var også noe det ble mye av i den uka jeg tilbragte i St. Petersburg. TV og internett kan gi fordommer og forventninger om et Russland som kan minne om et samfunn fra en annen planet, med russere så fulle på vodka at de ikke klarte å stå oppreist, og galinger som kjører Lada på 3 hjul.

Jeg så dessverre ingenting av dette under mitt besøk, og byen levde med det kanskje ikke opp til de russiske stereotypen jeg hadde litt naive forventninger om å se, men den imponerte meg på så mange andre måter.

Denne byen kan kort beskrives som en stor europeisk by, forstørret et par hakk, og pakket inn i russisk gullpapir.

St. Petersburg var en by med imponerende arkitektur, spennende historie, trendy mikrobryggerier, flotte restauranter, fantastiske folk og mange skjulte hemmeligheter. Rett og slett en by overfylt av nye og spennende inntrykk, som så absolutt gjorde bryet med å skaffe et visum vel verdt.

Nå har jeg endelig brutt en barriere, og for alle andre som har hatt en like enkel reiseoppvekst, og som sliter med samme form for bortskjemthet og visumfrykt, anbefaler jeg virkelig å ta steget! Det er tross alt mer nytt å se i Russland enn det er på Nordbysenteret.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *