Brexit – permanent hodepine?

0 kommentarer
 
 

Torsdag før kunngjøringen av Brexit-resultatet hadde vi sommerfest med jobben, og ante fred og ingen fare. Dagen derpå våknet vi med dobbel bakrus – og ingen smertestillende kunne forbedre den verste hodepinen. Brexit var et faktum.

Et par dager senere er det åpenbart at Storbritannia har en utfordrende tid foran seg. Det viser seg at det er langt større forskjeller på meningene blant befolkningen i bygd og by enn vi alle forventet. Det snakkes om et ’Divided Kingdom’. Sannsynligvis er det mange som har stemt mot EU for å sparke oppover mot den politiske eliten, og kanskje spesielt til statsminister Cameron, som med sin bakgrunn fra eliteskolene Eton og University of Oxford, påstås å ha mistet kontakt med store deler av velgerne. En stor del briter er lei av elitepreget diskurs, og vil bli kvitt Cameron. Det er fryktelig trist hvis dette er tilfelle.

Brexit har nemlig store konsekvenser – som forventet. Det var nok få finansfolk som dro tidlig fra jobb på fredag, eller i det hele tatt tok helg. Skottland, som totalt sett hadde flest Remain-stemmer, vurderer ny folkeavstemning om selvstendighet fra Storbritannia. Det er demokratisk problematisk om Skottland ikke kan fortsette i EU når de selv ønsker det. Og det kan sette i gang en prosess også i Nord-Irland, som ellers kan få store utfordringer i samarbeidet med Irland. Gibraltar kan også bli en utfordring. Her i London er det også mye støy, da det er usikkert hva slags konsekvenser det hele kan ha for byen slik den fremstår i dag. HSBC har allerede meldt fra om at de kommer til å flytte tusen+ ansatte til Paris hvis Storbritannia mister adgang til det indre markedet. Flere banker kommer sannsynligvis til å følge etter, og dette gjelder også andre multinasjonale selskaper.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter britenes valg om å forlate EU. Foto: Stig Nygaard Flickr CC

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter britenes valg om å forlate EU. Foto: Stig Nygaard Flickr CC

Det spekuleres mye i hva som skjer med oss immigrantene videre når Storbritannia offisielt melder seg ut. Det kan se ut som at det ikke blir de store vanskelighetene for oss som allerede er her, og for britene som allerede oppholder seg i EU-land – men for de som kunne tenkt seg å gjøre det i fremtiden? Det er det ingen som vet helt sikkert. Sannsynligheten for at det blir økt kontroll og behov for jobbvisum kan virke å være ganske stor.

Personlig blir jeg lei meg av tanken på at andre ikke skal kunne få erfaringen med å etablere seg i Storbritannia, hvis man skulle ønske det. Europeere generelt – og spesielt skandinaver – starter tidlig med engelskopplæring og eksponeres sterkt for engelsk gjennom TV og andre medier, så det er utvilsomt mer tilgjengelig for eventyrlystne europeere enn land hvor man må lære seg språket fra scratch.

Da jeg som ung og naiv 23-åring kom til London i 2015 for å være praktikant i et britisk selskap, fikk jeg stipend gjennom EUs Erasmus-program. Disse pengene gjorde det mulig for meg å jobbe gratis og oppleve London – få flotte erfaringer i et internasjonalt jobbmiljø og en multikulturell storby. Jeg trengte verken å dokumentere ovenfor Norge eller Storbritannia at jeg tok opphold, siden det opprinnelig kun var ment å vare i fire måneder. Da jeg ble tilbudt jobb, søkte jeg om National Insurance Number, møtte opp på intervju med pass og leie- og jobbkontrakt. Det var hele prosessen.

Da jeg lette etter jobb fant jeg raskt ut at behovet for skandinavisk arbeidskraft er stort i London. Selskaper som prøver å etablere seg eller øke tilstedeværelsen i de nordiske landene, foretrekker  å ha ansatte på hovedkontoret frem til antallet ansatte er så høyt at det kan forsvares økonomisk å leie nye kontorer. Enkelte selskaper sliter med å skaffe kompetente folk, så det å starte karrièren i London kan vise seg å være langt enklere enn for eksempel i Oslo. Det er rett og slett færre om beinet.

Men nå kan mulighetene innskrenkes.

Den kanskje største utfordringen Storbritannia har foran seg, er hvordan de økende forskjellene innenlands skal håndteres. Det britiske klassesystemet lever i beste velgående, og de regionale forskjellene er fortsatt store. Folk er sinte på politikerne, EU-byråkratene, immigrantene og den rike London-eliten. Mange ønsker seg nok tilbake til en tid hvor boligprisene var lavere og det var færre om beinet i jobbsammenheng og på legekontoret. Kan man få til det? Er det en utopisk drøm eller kan det bli virkelighet? Det er dette politikerne må svare på. Hva skjer med EU-immigrantene? Blir pengene som overføres til Brussel nå overført til NHS, slik Leave-campen reklamerte? Can they make the United Kingdom great again?

Det er en rar, rar vind over landet nå.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *