You need to go to this, eh, estreet!

0 kommentarer
 
 

Det finnes bare 5,2 millioner nordmenn. Det utgjør rundt 0,7 promille av verdens befolkning. Likevel er vi overalt. Du kan reise til toppen av Mount Everest eller til bunnen av Atlanterhavet. Det er garantert en bleik fyr der med sokker i sandalene, ryggsekk med TINE-logo og minst ett plagg med en rosa traktor på.

En grunn til at vi reiser land og strand er fordi vi har penger til det. En annen er fordi vi må komme oss vekk fra kulde, regn og vind akkurat lenge nok til at vi begynner å savne det. Men det som kanskje gjør det å reise enklest av alt er at vi får engelsk inn med the breast milk.

Det gjør man ikke i Spania, hvor jeg bor. I Norge er det engelske serier på TV, engelske filmer på kino og engelske ekspert-uttalelser på nyhetene. Som regel er det tekstet, men av og til er de ikke det engang.

I Spania er det dubbing som gjelder. Man skulle tro at analfabetisme var et problem når man simpelthen ikke ser ut til å tenke på å bruke undertekster. Dette gått så langt at kjente mennesker har sin egen “dubber”, som alltid dubber deres stemme når de er på spansk tv.

Den spanske dubbingen stammer fra Francos fascistiske regime. Først og fremst ville han at alle skulle snakke et språk. Det var et problem i et Spania hvor man allerede snakket baskisk, katalansk, gallisk og valenciansk i tillegg til “vanlig” spansk (kastiljansk). Det siste han ville var at folk skulle snakke engelsk i tillegg. Dessuten var det viktig for diktatoren å kontrollere og sensurere hva folk fikk høre i filmer. Den enkleste måten å gjøre dette på var å “oversette” dem til spansk, men ikke samtidig nevne at innholdet ikke bare ble oversatt, men også endret til å passe Francos verdensbilde.

Alt dette har gjort at Spania har sakket akterut når det gjelder å snakke engelsk. En av dem som særlig sliter med språket er Mariano Rajoy, leder for Spanias konservative parti, og Spanias siste statsminister. Rajoy har måtte tåle mye harselering fra egen befolkning for sin manglende engelskferdighet når han har vært på statsbesøk hos verdensledere. Kanskje derfor har nettopp Rajoy og det konservative partiet kommet med flere forslag for å øke engelsk-kunnskapen i befolkingen.

Det er allerede slik at for å kunne ta en mastergrad i Spania må man bestå en B2 eksamen i engelsk (minimumskrav for Erasmusstipend). For en måned siden foreslo samme parti å gjøre dette til et krav for å kunne ta bachelorgrad innen ti år, og et prøveprosjekt vil starte i Cataluña i 2017. I tillegg ønsker Rajoy å fjerne mye av dubbingen på TV, særlig på barneprogrammer.

I noen land merker man at det er først og fremst motvilje blant folk som gjør at man ikke snakker engelsk. I Frankrike har jeg opplevd at servitører aldri hadde hørt om ordet “hamburger”. Men i Spania oppleves det ikke slik lengre. Alle jeg møter ønsker umiddelbart å praktisere engelsk når de møter meg, selv om det vet at jeg snakker spansk.

Dette er ekstra imponerende i et folk hvor uttalelsen av deres eget språk er veldig forskjellig fra engelsk. For en spanjol er det for eksempel nesten umulig å uttale to konsonanter etter hverandre, og derfor vil man høre at en spanjol som ønsker å si “street” ofte vil si “e-street”. Det er også derfor vi i Norge sier “spanjol”, mens det på spansk heter español.

Ringvirkningene av et Spania med høyere spansk-kunnskaper ville vært veldig interessant å se. Vil andre latinsk-språklige land som Frankrike og Italia følge etter? Vil Sør-Amerika følge etter? Vil dette gjøre konkurransen hardere for norske bedrifter og norske arbeidstakere?

Time will tell!


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *