«We need human rights, not prayers»

0 kommentarer
 
 

Da vi lærte om Arnulf Øverland og diktet «Du Må Ikke Sove» på skolen prentet det seg fast, og siden har det vært mantraet mitt.

I dag, søndag 3. april, har jeg funnet frem en kleshenger. Jeg skal ikke henge noe på den, jeg skal ta den med meg til torget i Krakow, hvor jeg skal demonstrere til krampa tar meg, for det som skjer i Polen akkurat nå er så alvorlig at jeg trenger å engasjere meg, jeg kan ikke sove. Jeg kan ikke sitte å se på at et land med 38 millioner mennesker går i den retningen det nå gjør.

Kleshengeren, som jeg har funnet frem, har blitt brukt som et historisk symbol på hvordan kvinner før i tiden brukte den som et instrument til å utføre aborter, som den gang var forbudt ved lov. Og nå må den altså frem igjen for å minne den katolske kirken i Polen og den polske regjeringen på hva som vil bli konsekvensen av det lovforslaget de nå ønsker å fremme.

I dag blir det nemlig lest opp et brev på søndagsmessen i katolske kirker omkring i Polen. Brevet er fra biskopkonferansen og ble signert av biskopen onsdag. I brevet oppfordres det til å stå sammen om å beskytte ufødt liv og dermed støtte det nye lovforslaget om å forby abort uansett hva bakgrunnen er for å ønske den.

Per i dag er abortloven som gjelder i Polen en av de strengeste som finnes blant EU-landene. Den tillater kun abort der hvor det er rettslig bevist at graviditeten er resultat av voldtekt eller incest, hvis morens liv og helse er i fare eller hvis fosteret har alvorlig misdannelser. Den katolske kirke med støtte fra Polens statsminister, Beata Szydło, ønsker altså å fjerne alle muligheter for abort.

Og ikke bare vil de forby det, men den som våger seg på å utføre en abort likevel, vil risikere å sone opptil fem år i fengsel.

De kvinnene som opplever spontanabort risikerer å bli stilt overfor påtalemyndigheter som skal vurdere om det faktisk var en spontanabort, eller om det var en provoser abort og dermed en straffbar handling.

La det synke inn at dette skjer i et land som er medlem av EU i året 2016.

Men la det være sagt, at abortspørsmålet aldri får en fasit, og jeg respekterer at det finnes mennesker med et annet syn enn mitt. Jeg forstår at mennesker som mener at ufødt liv har menneskeverd nødvendigvis har et annet syn på abortspørsmålet, men det burde dog ikke få begrense friheten til dem som ikke deler dette synet.

Restriktive abortlover som den vi ser i dagens Polen, og eventuelt innføringen av en enda strengere lov, fører kun til at polske kvinner blir tvunget ut av sitt eget hjemland for å utføre den aborten de ser nødvendig i sin situasjon. Et forbud vil ikke føre til et mindre behov for abort, det vil bare gjøre det mye, mye vanskeligere for de kvinnene det gjelder.

Å dra over landegrensene for å utføre en abort blir kalt abortion tourism, eller abortturisme, på norsk. Det er det samme fenomenet man ser i Irland, hvor abort er ulovlig med mindre mors liv og helse er i fare.

I Norge er ikke abortturisme et begrep vi trenger å forholde oss til. Vi har valget, vi har loven på vår side. Det burde være en selvfølge, men jeg ser på Polen, ser på Irland, og jeg innser at det jeg tar forgitt; retten til å bestemme over egen kropp, er så absolutt ikke en selvfølge.

Siden regjeringsskiftet i 2015 har jeg sett Polen forandre seg. Det har blitt strengere, mer konservativt og mange er fortvilte. Jeg intervjuet en polsk jente for noen uker siden, som jeg møtte på en demonstrasjon for å bevare Polens medlemskap i EU, og hun fortalte at det føles som om Polen, med den nye regjeringen i spissen, går bakover i tid.

Det er forslaget om den nye abortloven et klart bevis på, og det blir stadig tydeligere hvordan den katolske kirke og det polske regjeringspartiet Lov og Rettferdighet dyrker relasjonen de har seg imellom.

Jeg har aldri før sett med egne øyne hvor farlig det kan bli når religion og politikk blandes slik det nå gjør i Polen. Det er skremmende, og jeg tror det er mange i den polske befolkningen som føler det samme.

Nå skal jeg ta med meg kleshengeren og vise regjeringen nøyaktig hva jeg syns om det nye lovforslaget.

La dette være en påminnelse om at uansett hvor du er, uansett hvem du er, så må vi aldri slutte å kjempe for den friheten som alle mennesker skal -og bør ha. Kjemp for menneskeverdet og kjemp for menneskerettigheter.

Hør på kloke Arnulf Øverland når han sier «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *