Krisens øredøvende stillhet

0 kommentarer
 
 

2008 er året den økonomiske krisen startet i Spania. Vi snakker om året operahuset i Oslo åpnet, Spania vant sitt første fotball-EM på 50 år og Stavanger var Europeisk kulturhovedstad sammen med Liverpool.

I historisk perspektiv er kanskje ikke åtte år så lenge. Men for en krise, et uttrykk bokmålsordboka beskriver som “et vendepunkt, (…) en akutt vanskelig situasjon”, er åtte år veldig lenge. Allikevel er den spanske kollektive stillheten øredøvende.

Jeg sitter og skriver dette i Valencia. Det er langt ifra den byen som er verst rammet av krise i Spania, men det er den største byen som enda ikke har unnsluppet.

Det var enklere for Barcelona som kunne støtte seg på være en av verdens mest besøkte byer. 9 millioner årlige turister har lagt en god demper på krisen. Det er også en av grunnene til at katalanere er såpass opptatte av å forlate et kriserammet Spania, fordi det i veldig liten grad kan gi dem noen økonomiske fordeler tilbake.

Madrid har også kommet seg ganske helskinnet ut av situasjonen. Spania er et typisk land hvor fasaden er veldig viktig, og å la hovedstaden forfalle var aldri noe alternativ.

Valencia hadde derimot ingen av disse tingene å støtte seg på. Til tross for at Valencia er Spanias tredje største by er det lite turisme, mye grunnet mangel på flyruter. Valencia brukte store summer og knakk økonomien sin på å skape det som burde være et verdensmonument, Ciudad de las artes y las Ciencias, men heller ikke det trakk til seg sårt tiltrengt turisme.

På universitet i Valencia koster ti måneder med studier ca. 10 000 kr. For en nordmann er dette ingenting når man har Lånekassen på laget. For den jevne spanjol er det langt verre. Vanligvis betales disse pengene på månedlige avdrag, og selv da er det mye penger.

Også i Spania får studentene en hvis støtte fra staten, men det er lite i forhold til hva det koster å leve som student. Allikevel klarer mine medstudenter seg, fordi de er fra middelklassen eller fordi de har funnet seg jobb og akkurat får ting til å gå rundt.

De som ikke er så heldige at de tilhøre noen av disse kategoriene har det langt verre. I etterkant av krisen har man laget uttrykket ninis, som er en forkortelse for ni trabajo ni estudio (verken jobber eller studerer). Det gjelder for de 45 prosent av spanske ungdommer som verken kan finne seg jobb eller som har råd til å studere. Mange frykter at i de fattigste regionene har hele generasjoner av spanske ungdommer gått tapt. Det er ikke bare ungdom som sliter, heller. Den generelle arbeidsledigheten i Spania ligger rett over 20 prosent.

Til tross for at landet er i en særdeles prekær situasjon preges det av en øredøvende stillhet. Man skulle tro at krisen og arbeidsledigheten var et av de største temaene når Spania fortvilt prøver å lappe sammen en regjering. I stedet dreier diskusjonen seg om et forslag om å kutte ut den tradisjonsrike siestaen. Et kulturelt og emosjonelt spørsmål for de spanjoler som har en jobb å gå til, men for alle de arbeidsledige har det neppe mye å si.

Det jeg tror redder mange er spansk likegyldig glede. Kanskje går det skikkelig dårlig med økonomien, og man har enda ingen regjering, men det er ingenting som en øl med gode venner ikke kan fikse.

På en side er det kanskje nettopp dette livssynet som førte spanjolene inn i krisen i utgangspunktet. Samtidig er det utrolig å se det i levende live. Der nordmenn preges ganske mye allerede av en oljekrise som ikke har rundet første året, er spanjoler ganske rolige i en situasjon hvor man har levd på lånt tid fra EU i 8 år.

De jeg studerer med har ingen garantier for sin fremtid i det hele tatt. Mange er fra Sør-Amerika hvor det er enda verre, og hvor de kanskje må returnere dersom de ikke finner arbeid etter endte studier. Men ingenting klarer å fjerne smilet fra spanjolen over lengre tid. Raseri og tristhet er kortvarige og voldsomme følelser, og etterpå er det bare smil og latter å finne igjen.

Den spanske likegyldigheten gjør at jeg tror at denne krisen kan vare en stund. Men så lenge det er øl i fatene og tapas på bordene tror jeg ikke krisen kunne rammet noe land som ville tatt situasjonen med større ro.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *