Det er helt utrolig at nå i januar har det blitt to år siden jeg flyttet til Norge som ferdigutdannet jobbsøker. Av og til føler jeg meg fortsatt som en nykommer – men som regel føler jeg meg hjemme.
En gruppe hyggelige nordmenn venter på meg akkurat nå på Gamle Major, hvor jeg skal når jeg er ferdig med å skrive dette innlegget. Mitt sosiale liv er kjempeviktig for at jeg skal trives, men for to år siden var ikke dette en selvfølge. Å bruke norsk i sosiale sammenhenger var i begynnelsen mer utfordrende enn jeg hadde forventet – jeg kunne jo språket, men å delta i en livlig samtale med folk på pub var rett og slett slitsomt. Jeg husker ikke når det begynte å forbedre seg (med andre ord, hvor mange praksistimer i øldrikking med nordmenn jeg trengte) men nå er det ikke et problem lenger. Jeg har blitt mer selvsikker i forbindelse med språket, og ifølge mine norske venner klarer jeg av og til til og med å være morsom – bare ikke alltid med vilje.
Heldigvis har jeg evnen til å le av mine egne feil. Den største av dem var nemlig å ikke sjekke med noen nordmenn om de tre første bokstavene av fornavnet mitt sammensatt med de tre første bokstaver av etternavnet mitt kunne brukes som brukernavn for en viss sosial app. Når jeg prøvde å få folk til å legge meg til som venn i appen, førte min manglende norskkunnskap om kjønnsorgan-relaterte slangord til det største latteranfallet jeg har hørt i hele mitt liv. Brukernavnet beholder jeg faktisk – det skal minne meg på at min språkkunnskap alltid kan utvikles.
Jeg har ekte interesse for den norske kulturen og dens mange aspekter. Min personlige samling av norske opplevelser har blitt ganske imponerende i løpet av de årene jeg har bodd her. Jeg har også tilpasset meg matkulturen her, og spiser nå brunost og laks som nordmenn flest. Jeg er en stor fan av krumkaker med multekrem og synes at fårikål er helt fantastisk. Jeg klarte til og med å venne meg til lutefisk, selv om det var vanskelig å akseptere at mat kan ha denne spesielle lukten og konsistensen. Det sistnevnte gjør meg nesten norsk, har jeg hørt.
Ikke alle erfaringer var lettvinte, selv om de var lærerike. Nå vet jeg, for eksempel, at lange skiturer krever ullplagg og muligens et par dråper vikingblod i årene. Jeg hadde ingen av delene, og min første påsketur på hytta endte dessverre på legevakten. Av og til lærer man the hard way!
Jeg er heldig som har en sangstemme som kan brukes i et kor. Takket være dette får jeg trolig litt mer norsk oppdragelse enn andre utlendinger. Av og til er det bunad som er konsertantrekket – det er veldig gøy å kle seg ut, særlig når kostymet har så mye pynt. Med koret mitt fikk jeg synge Nasjonalsangen Ja, vi elsker (alle 8 vers!), og 17. januar var vi med på festforestillingen som ble holdt i anledning Kongeparets jubileum. Å synge for Kongen er da krysset av min sjekkliste av kule ting jeg kunne gjøre i Norge. Nailed it.
Når jeg tenker på mine valg og lurer på hvordan livet hadde vært om jeg ikke hadde emigrert fra Polen, vet jeg at det hadde vært lettere på mange måter. Lettere med jobbsøking, lettere med familiebesøk, og hyggelig med gamle venner. Men når jeg ser Oslo ovenfra mens jeg spaserer i Ekebergparken, vet jeg at det er her jeg skal være.
