Europa er et lite kontinent, et kontinent perfekt for reise og nye opplevelser, hvor forskjellige folkeslag, språk og kulturer kun ligger korte steinkast fra hverandre.
Med disse kulturelle forskjellene kommer også de språklige forskjeller. Dette er heldigvis ikke et stor problem i Europa, hvor forbausende mange snakker engelsk (så lenge du ikke er i Frankrike da). En klarer seg altså fint med kun to språk, men hvor lenge er det egentlig ‘ok’ å ikke snakke det lokale språket?
Det er et spørsmål jeg har blitt nødt å stille meg selv nå, etter to og et halvt år i Estland, og for så vidt et spørsmål jeg fortsatt ikke kan besvare. Da jeg bodde i Danmark var dette en smal sak, jeg la til en liten ekstra accent på norsken, og bytta ut de mest fjellapete ordene, så var den saken i boks.
Alle som har sett et språktre, eller har hørt estisk, vil forstå at å lære estisk ikke er like simpelt. Her snakker vi om et språk som ikke har noen som helst sammenheng med noen språk vi kjenner, et språk snakket av rundt 1 million mennesker, og et språk som av flere lingvister rangeres blant de 3 vanskeligste å lære seg.
Når jeg refererer til språktreet er det egentlig feil, for dette er et språk så forskjellig fra alt annet at det har sitt eget tre, ved siden av vårt indoeuropeiske språktre. Estisk hører til på en liten busk ved siden av vårt språktre, sammen med finsk, ungarsk og, hold deg fast, samisk!
De første årene mine her i Estland tenkte jeg at denne oppgaven ikke var noe jeg skulle begi meg utpå, estisk var ubrukelig, vanskelig, og ikke nødvendig, var min konklusjon. Jeg endte faktisk opp med å starte russiskstudier i stedet for. Begrunnelsen min var at alle estere snakker engelsk, og unntaket fra denne regelen var den russiskættede minoriteten, derfor ville russisk være det eneste jeg trengte her i tillegg til engelsk.
En blanding av latskap og liten vilje til å betale for å bli en russisk guru førte til at studiene ebbet ut rundt A2 nivået. I tillegg kunne jeg merke at ikke alle estere var like begeistrede over at jeg prioriterte å lære nabolandets språk fremfor deres. Jeg lot meg ikke påvirke så mye av dette, da de klarte å forklare deres uenighet på engelsk betydde jo det at vi allerede hadde et felles språk å kommunisere på.
Byttet over til det ubrukelige og vanskelige estiskkurset skjedde heller grunnet en blanding av kjedsomhet i vintermørket, og at jeg øynet en billig mulighet, en gratis mulighet faktisk. Et studie hvor du ved bestått eksamen får betalt tilbake alle skolepengene, med andre ord et tilbud som var for godt til å avslå.
Så nå sitter jeg her og skal lære meg et av verdens vanskeligste språk, via et super-intenst kurs. Jeg skal opp til A2 eksamen om drøye 3 måneder. Og om jeg består vil jeg få tilbud om B1 eksamen på sensommeren. Jeg skal lære et språk jeg kun kan bruke her i dette knøttlille landet, hvor jeg ikke en gang vet om jeg blir boende lenge.
Heldigvis er jeg språkinteressert, og jeg lever i troen om at for hvert språk du lærer, jo enklere blir det neste. Nå håper jeg esterne bli fornøyd med meg.
