Litauens historie er preget av å ha vært under andre lands makt. I tur og orden har Polen, Russland, Tyskland og Sovjetunionen hatt kontrollen over det baltiske landet.
I mars 1990 ble Litauen det første Sovjetstaten til å erklære sin uavhengighet. De hadde da vært under kommunistisk styre siden 1944. Mellom 41 og 44 var Nazi-Tyskland okkupasjonsmakt, som da tok over etter at Sovjetiske styrker hadde inntatt landet et år tidligere. I disse periodene mistet flere hundretusen litauere livet, mange var ført i eksil til Sibir.
Mellom 1919 og 1920 kriget Litauen med Polen om landområder, som førte til at den litauiske hovedstaden Vilnius lå i polsk territorium fra 1920 til 1939. 1900-tallet var med andre ord et tøft århundre for Litauen.
Ledet av en antikommunistisk og antisovjetisk bevegelse ble Litauen den første sovjetstaten til å erklære sin selvstendighet. Etter lang tid med misnøye og store demonstrasjoner kom erklæringen 11. mars 1990. Heller ikke det skulle bli uproblematisk.
Løsrivelsen ble ikke tatt godt imot i Moskva, hvor man på dette tidspunktet så at hele unionens kollaps nærmet seg. Litauen ble utsatt for et voldsomt press, som førte til en stor økonomisk krise.
Tidlige i 1991 eskalerte situasjonen. Regime i Moskva krevde at Litauen igjen skulle gjeninnføre den sovjetiske grunnloven, og med det gi opp sin kamp for selvstendighet. Dette nektet på sin side litauerne.
11. januar ble Den røde armé satt inn i Litauen, hvor de raskt tok kontroll over flere strategisk viktige bygninger.
Det toppet seg natt til søndag 13. januar. Drøyt 1000 sivile litauere forsøkte å forsvare en bygning som huset et TV- og radiosenter. Deres relativt primitive våpen var imidlertid ikke særlig stor motstand for den sovjetiske overmakten. Det tok ikke lang tid før de hadde tatt kontroll over bygningen og alle radio- og TV-sendinger ble avbrutt.
I angrepet ble 13 sivile litauere drept. Flere hundre ble skadet. Som en følge av dette går dagen nå under navnet «Den blodige søndagen».
Morgenen etter samlet over 50.000 mennesker seg rundt høyesterettsbygningen, hvor de satt opp barrikader for å hindre de sovjetiske stridsvognene. I stedet for å angripe folkemassen trakk Den røde armé seg tilbake.
I tiden som fulgte ble Sovjetunionens angrep på sivile litauere fordømt fra flere hold. En av kritikerne var Boris Yeltsin, som på den tiden var president for den Russiske føderasjonen, som var den største av Sovjets republikker. Han satt også i midten av en intens maktkamp i Moskva.
Ikke før i august 1993 skulle de siste sovjetiske troppene trekke seg ut.
