I dag er det ett år siden angrepet på Charlie Hebdo i Paris.
I løpet av dette året har det hendt mye i Europa, og langt fra alt har vært positivt. Angrepet på Charlie Hebdo var et angrep mot en redaksjon som drev politisk satire, og motivet var å innskrenke vårt rom for frie ytringer. Utviklingen i Europa siden den gang har vært dypt problematisk i så henseende. Ikke kun fordi vi fortsatt er utsatt for trusler om terror, slik årets andre store angrep på Paris viste, men også fordi de politiske ytterpunktene har begynt å tære på tradisjonelle europeiske verdier. Det er frihet, likhet og brorskap for en stadig snevrere del av befolkningen.
Høyreradikale partier har vunnet oppslutning i store deler av Europa. I Polen og i Ungarn sitter de med regjeringsmakt. Skillet mellom stat og presse viskes ut samtidig som det blir stadig større behov for kritisk journalistikk. Fremmedfiendtlig politikk med utgangspunkt i en svært selektiv nasjonalisme brer om seg, i et Europa som siden 50-tallet har søkt å fjerne grensene mellom land og mennesker. Angrepet har ført til økt islamofobi i store deler av Europa. Mistenkeliggjøringen av muslimer er nå normen mange steder.
Torbjørn Jagland skriver for Europarådet i anledning dagen at stater fortsatt må kunne stilles til ansvar, slik at de ikke misbruker sitt mandat for å kunne svekke menneskerettigheter. Han skriver at terrorisme ikke bekjempes ved innskrenkingen av rettigheter. At menneskerettighetene alltid gjelder – først.
Tannløs retorikk er ikke overbevisende i seg selv. Det er forståelig at de mer polariserende, ekstreme synspunktene får politisk gjennomslag; de er enkle og ofte harde. Men ved å forenkle vanskelige samfunnsspørsmål mister vi ikke bare nyanser, vi mister også mennesker. Hele grupper eller samfunnslag kan bli demoniserte.
Vi må fortsatt ha kritikk, satire, karikaturer og vitser – særlig av de som har størst makt i samfunnet, eller som forfekter radikale religiøse ideer og maner til vold. Pressefriheten skal fortsette å gjelde, og de rettighetene vi har som sikrer oss et liv uten redsel for staten skal forbli. Utviklingen i det siste året minner oss på at dette ikke er en selvfølge, men at vi må ta ansvar for demokratiet vårt.
