Livet som medisinstudent kan til tider være ganske utfordrende, og det har skjedd mer enn én gang at jeg får høy puls av tanken på å vie seks år av livet mitt på å studere medisin i Polen. Jeg er 28 år når jeg er ferdig å studere. Og det er jo egentlig bare starten, for etter det kommer turnus og så spesialisering. I tillegg har jeg siden jeg var liten ønsket meg fem barn, så som dere skjønner er jeg på en såkalt tight schedule.
Hvordan vet man helt sikkert at man har tatt det riktige valget?
Det ironiske er at jeg aldri har vært spesielt interessert i vitenskap. Farfar sørget riktignok for min fascinasjonen for verdensrommet og stjernene, og pappa sørget for at jeg ble flittig besøkende på teknisk museum i Oslo, men det har blitt med det.
Før jeg begynte på Bjørknes som 20-åring hadde jeg aldri sett en kjemibok før. Mitt felt var alltid politikk, samfunn, skriving, musikk, kultur og kunst. Jeg skulle bli musiker eller forfatter og jeg skulle leve et utsvevende, men spennende liv fylt med vin, sang, musikk og bohemer.
Det virker ganske fjernt nå, her jeg sitter på mitt (ganske) ryddige rom i en veldig fin leilighet i Krakows gamleby. På bokhyllen min står det tett i tett med bøker om menneskekroppen, fysiologi, sykdomslære og en million andre temaer som utgjør dette studiet jeg har valgt. I dag er det søndag, men jeg stod opp klokken syv for å lese -som vanlig.
Dette er kanskje grunnen til at en venninne av meg kalte meg flinkis sist jeg var hjemme. For meg er ordet flinkis synonymt med kjedelig, a4, uinteressant osv. For henne var det nok et kompliment, for meg en fornærmelse.
Jeg vil ikke være flinkis, jeg vil være fri, men så er det begrenset hvor fri du kan være når du har hundretusen sider du skal komme deg gjennom før eksamen og et begrenset antall dager. For jeg har valgt det, men jeg lurer fra tid til annen på om det finnes et parallelt liv som jeg ville passet bedre til.
Et liv som krever mindre disiplin og dedikasjon til ett konkret formål, et liv som har mer rom for eventyr og utskeielser.
Nå skal det sies at jeg faktisk ikke er så veldig flinkis enten jeg skulle ønske det eller ei.
Jeg har aldri hatt særlig talent for å planlegge, jeg kommer stadig for sent, til min omgangskrets store irritasjon (forståelig nok) og jeg ender som regel opp med skippertakslesing (eller skriving) fordi jeg rett og slett glemte at etter mandag kommer tirsdag og «shit, det var jo da den store eksamenen skulle være!».
Jeg kommer aldri til å være hun jenta som rekker opp hånden i hver time, eller som står alle eksamenene med glans, men forhåpentligvis kommer jeg likevel til å bli en god lege. For det ser kanskje ikke ut som om jeg har så veldig lyst til å bli lege akkurat nå, og det stemmer vel til en viss grad. Jeg skulle gjerne pakket en sekk og dratt på reise ut i verden akkurat nå istedenfor å sitte inne på pulten min og lese om tolkning av EKG-resultater.
Men én dag -når jeg går ut av Jagiellonian med M. D. foran navnet mitt og verden i hånden -da skal jeg på eventyr.
Da skal jeg dra med Leger uten Grenser, jeg skal bruke alt det jeg lærte da jeg satt på rommet mitt og leste til jeg sovnet oppå boka. Jeg skal møte så mange mennesker, jeg skal ta del i så mange øyeblikk og situasjoner som jeg aldri ville tatt del i hvis ikke det hadde vært for denne utdanningen og det yrket jeg har valgt.
