Hva skal det egentlig forhandles om på klimatoppmøtet i Paris? Og er det mulig å få til en global klimaavtale?
COP21 er den 21. Conference of the Parties i regi av FNs klimapanel. Den første ble avholdt i Rio de Janeiro i 1992. Det er knyttet store forventninger til årets klimatoppmøte, og håper er å komme til enighet om en global klimaavtale.
Under møtet i København i 2009 ble landene enige om det såkalte togradersmålet. To grader varmere enn førindustriell tid ble definert som den «sikre» grensen kloden kunne tåle, selv om vi også med to grader oppvarming kommer til å se store endringer i klimaet.
Det man ikke ble enig om den gang var hvordan vi skal holde oss innenfor to grader oppvarming; det er det opp til Prisforhandlingene å komme fram til.
Det som skiller klimatoppmøtet i Paris fra tidligere møter, er at alle land i forkant av forhandlingene skal levere inn sine bidrag til hvordan de planlegger å kutte utslipp framover; såkalte Intended Nationally Determined Contributions (INDCs). Dette er de enkelte lands planer om hvordan de vil kutte utslipp slik at vi holder oss innenfor to grader oppvarming.
Nasjonale bidrag så langt
Til nå har 178 av 193 land levert inn sine bidrag. Dette er en bragd med tanke på hvor mange land som skal bli enige. Det som også er positivt i forkant av disse forhandlingene er at USA og Kina allerede har annonsert at de vil samarbeide i klimakampen.
USA skal kutte utslippene med 26-28 prosent sammenlignet med nivået i 2005 og Kina har lovet å redusere utslippene sine fra 2030 av. Dette høres muligens nedslående ut, men det at Kina og USA nå offentlig snakker sammen om å gjøre noe for klimaet, er allerede fem skritt videre fra der vi var.
Norge har gjennom sitt bidrag lovet å kutte med 40 prosent utslipp innen 2030, på lik linje med EU. EU har de siste årene vist en stor vilje og evne til å være en foregangsunion i klimakampen gjennom dets klima- og energipolitikk.
EU ligger nå godt an til å nå målet om 20 prosent utslippsreduksjon innen 2020. EUs utslipp har vist en nedadgående trend de siste årene. I 2012 var det redusert med nesten 18 prosent sammenliknet med 1990 nivået. Med utgangspunkt i allerede implementerte tiltak, vil man med andre ord overoppfylle 2020-målene.
Les mer om EUs klima- og miljøpolitikk.
Norges mål for 2020 er mer ambisiøse enn EUs mål. I klimaforliket fra 2008 ble man enige om at utslippene innen 2020 skulle være 30 prosent under 1990-nivået. Men i motsetning til i EU, og i strid med egne forpliktelser, har norske utslipp økt siden 1990.
Mellom 1990 og 2013 økte Norges utslipp av CO2 med over 25 prosent. De siste årene har det imidlertid vært en nedgang i utslippene på omtrent tre prosent; men med andre ord, minimalt sammenliknet med EU.
Kan vi forvente en Parisavtale?
Med dette som utgangspunkt, hva kan vi faktisk forvente av dette klimatoppmøtet? Etter alle tragiske utfall av tidligere forhandlinger skulle en tro at pessimismen er stor – og mediene har på mange måter kommunisert toppmøtet som noe klodens framtid står og faller på.
Christiana Figueres, FNs klimasjef, sa tidligere i høst at selv om det kommer en avtale på plass i Paris, kommer den ikke til å være god nok. Dette fordi de nasjonale bidragene som har blitt innrapportert til FN til nå, samlet sett betyr en global oppvarming på omtrent tre grader – men, som Figueres sa, dette er betydelig bedre enn de fire til fem grader oppvarming som vi ellers forventer.
Hva nå enn kommer ut av Paris, så vet vi at det bare er begynnelsen av den enorme jobben som må gjøres for å klare å omstille dagens økonomi til et lavutslippssamfunn. FNs femte klimarapport som kom i fjor høst, illustrerte enda en gang den overveldende nødvendigheten om effektive utslippskutt i svært nær framtid.
Likevel er investeringer i fossile brensler på verdensbasis fortsatt tre ganger større enn investeringer i fornybare energikilder. Siste estimat er at verden kommer til å nå en grad oppvarming innen 2015. Skal vi klare å holde oss innenfor togradersmålet, må vi få til en mer effektiv avtale enn et par lovnader om en «ambisiøs klimapolitikk».
