12 de octubre, ikke helt 17. mai

Jeg var på vei fra New York til Spania etter en uke med storbyferie, og etter å ha vært på reisefot i over 12 timer var jeg ganske sliten. Heldigvis var det fridag, så jeg slapp å gå på universitetet, jeg kunne bare sove. Men det var ikke en hvilken som helst fridag, det var 12. oktober, den spanske nasjonaldagen.

Hvordan skulle man kunne sove med alle som marsjerte i gatene med spansk flagg, sang sanger og som i det hele tatt hadde gjort om byen til en eneste stor fest? Det var faktisk ganske enkelt, for utenfor leiligheten min var det helt stille, som det var i de fleste delene av byen.

Hvordan kan dette ha seg? Vel, nasjonaldag i Spania er ikke helt det samme som nasjonaldag i Norge. Det er rett og slett ikke så viktig her borte. For oss nordmenn kan dette virke merkelig. Vi er vant med norske flagg så langt øye kan se, konfetti og bunad. Hvis innadvendte nordmenn kan finne frem finstasen, akevitt og pølser en gang i året for å lage en svær folkefest i midten av mai, hvorfor klarer ikke spanjoler det samme? Spanjoler er ikke vanligvis de som sier nei til en fest!

Det mange fort glemmer med Spania er at selv om Spania riktignok er et land, så føler mange av spanjolene seg mer som i en union av forskjellige stater en et forent land. De har ikke den samme generelle nasjonalfølelsen som man har i mange andre land. De har kanskje samme pass, men spør du dem vil de heller svare valencinaer, katalaner, basker eller andalusianer enn spanjol.

Den eneste gangen man egentlig hører et samlet spansk folk brøle og hoie om Spania er når det spanske landslaget spiller landskamp i EM eller VM. Min spansklærer på vidergående pleide derfor å omtale nettopp landslaget for å være limet som holdt Spania samlet. Når det er sagt så er det stadig dem som holder Spania, flagget, kongen og patriotismen nært. Det har litt å si hvor man hører til på den politiske skalaen, og som i andre land er dette langt viktigere for de konservative på høyresiden enn for de sosialistiske og radikale på venstresiden.

At nasjonaldagen ikke er så synlig er kanskje tydeligere i byen jeg bor i, Valencia. Fylkesdagen til Valencia er tilfeldigvis tre dager i forvegen av nasjonaldagen og “stjeler” den feiringen som er. Noen vill feiring er det uansett ikke, men man ser litt flere valencianske flagg enn vanlig, endel folk møter opp foran rådhuset for å høre ordføreren tale, og på kvelden er det fyrverkeri.

At ikke så mange feirer nasjonaldagen har nok også sammenhengen med historien bak de forskjellige datoene man feirer. Mens man i Valencia feirer inntoget til konge Jamie I, er nasjonaldagen en feiring av at Christoffer Columbus “oppdaget” Sør-Amerika. Nå i dag er ikke alle like stolte over at Spania koloniserte kontinentet. Men det er overraskende få som egentlig er klar over hva som feires. Når jeg spurte en håndfull spanjoler om 12. oktober var det kun én person som var spesielt opptatt av politikk og historie som kunne svare meg på hva som egentlig ble feiret.

Uansett hva som er grunnlaget, kan vi i hvert fall konkludere med at 12. oktober og 17. mai har veldig lite til felles annet enn at de på papiret begge er nasjonale festdager i hver sin nasjon.

Til tross for at vi ikke snakker helt det samme språket i verken Bergen, Trondheim, Oslo eller Stavanger så greier vi nordmenn å legge uenigheter til sides å samle oss under ett flagg. Så er du veldig glad i nasjonaldag er kanskje ikke Spania landet for deg. Når det er sagt er det ingenting som hindrer deg i å springe rundt med store norsk flagg, koke pølser og spise is i midten av mai uansett hvor du er. Tro meg, jeg gjorde det i fjor.