Europa og verden står for tiden ovenfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Krig, katastrofer og sult har ført flere millioner mennesker på flukt. Mange av disse forsøker å ta seg til Europa, hvor de blir møtt av et system som ikke fungerer godt nok.
Allerede i 1990 kom europeiske land til enighet om et system som skulle gjøre det lettere å bestemme hvilket land asylsøkere skulle få sin søknad behandlet. Syv år senere ble avtalen ratifisert. Den fikk navnet etter byen hvor den ble inngått, som var den irske hovedstaden Dublin. Avtalen har blitt fornyet to ganger, først i 2003 deretter i 2013.
Dublin-avtalens hovedprinsipp er at søknaden til en asylsøker skal behandles i det landet der asylsøkeren først blir registrert. Reiser asylsøkere videre fra det første landet de ble registrert i, skal de sendes tilbake dit fremfor å søke asyl i et nytt land. Målet med dette er at det ikke skal være mulig å søke asyl i flere enn ett land, eller drive såkalt «asylshopping», for å få opphold i det landet med best velferdsmuligheter.
Avtalen gjelder i alle EU-landene, samt Island, Liechtenstein, Norge og Sveits.
Fungerer ikke etter hensikten
Dublin-avtalen har vært omdiskutert og kritisert. Problemet er at de landene det er naturlig at asylsøkere først kommer til, ikke har kapasitet til å ta vare på alle. Det gjelder spesielt Hellas, som er Europas yttergrense mot Tyrkia og Midtøsten, og Italia, som er første stopp for mange flykninger som kommer med båt over Middelhavet. At disse to landene også er hardt rammet av økonomiske problemer gjør ikke situasjonene bedre.
Hittil i år har 230.000 flyktninger blitt registrert i Hellas og 115.000 i Italia. I tillegg er det de som aldri blir registrert. Også Ungarn har hatt et høyt antall asylsøkere i år. De har svart med å bygge en mur mot sin grense til Serbia.
Som følge av problemene og den sprengte kapasiteten har flere land, deriblant Norge, sluttet å returnere asylsøkere til Italia og Hellas. De kan ikke sikre en human behandling av menneskene som kommer, og det er ikke forsvarlig å sende dem tilbake.
Ønsker seg til Tyskland og Sverige
For mange av flyktningene er Tyskland og Sverige målet. Dette er de to landene i Europa som tar imot klart flest mennesker, og hvor det er mest sannsynlig å få godkjent sin asylsøknad. Tyskland venter å ta imot 800.000 asylsøkere i 2015. Sverige opp mot 100.000. Det skjer samtidig som land som Finland, Latvia og Slovenia tar imot svært få.
Som en følge av den massive strømmen av mennesker som kommer til Europa, har Tyskland valgt å gå bort fra Dublin-avtalen når det gjelder flyktninger fra Syria. De kan søke asyl i Tyskland selv om de først har blitt registret i et annet land.
Felles utfordring – felles løsning?
Den ujevne fordelingen av asylsøkere har fått mange til å ta til ordet for et nytt regime. Et forslag som blir stadig mer diskutert er å ha en felles fordeling av asylsøkere i EU. Det vil si et kvotesystem, der hvert land må ta imot et bestemt antall søkere. På den måten unngår man at noen land tar imot langt flere enn andre, slik som det er i dag.
Blant annet har Angela Merkel etterlyst en ny fordeling av asylsøkere. Også Italias regjering ønsker dette. Problemet blir å få med alle de andre regjeringslederne i EU på en slik fordeling. Innvandring er et følsomt tema i mange land, hvor partier som er svært innvandringskritiske allerede er på fremmarsj, det er derfor ikke særlig sannsynlig at de ønsker et system der de er pliktet til å ta imot flere asylsøkere enn hva de gjør i dag.
Mens europeisk ledere sliter med å komme til enighet, fortsetter mennesker i nød å ta den ekstremt risikofylte ferden til Europa.
Kilder:
BBC, Why is EU struggling with migrants and asylum?
Regjeringen, Dublin- og Schengen samarbeidet
Wikipedia, Dublin Regulation
