Du trodde kanskje det var dyrt å leie i Oslo? Think again. London har de siste årene seilt opp som en av de dyreste byene å bo i – men allikevel er det verdt det.
De fleste engelskmenn jeg støter på har fått med seg at Norge er et dyrt land. De rister på hodet av ølpriser som kryper seg opp mot hundrelappen, og kunne nok ikke overlevd lenge i landet uten å blakke seg helt på puben. Men fullt så dyrt er faktisk ikke Norge, i hvert fall ikke når det kommer til normal utleiepris. Og vi kan jo også nevne gratis universiteter, uten at jeg skal gå nærmere inn på det i denne omgang.
Jeg flyttet nylig fra Kingston Upon Thames (sone 6) til sør-London (sone 2), og jeg merker allerede forskjellen. Riktignok har jeg vært ganske heldig med huset (les: house share) jeg har skaffet meg, men det var først etter time etter time på diverse flyttenettsider. Det har heller ikke akkurat vært noe pluss at jobben min er i Kensington (vest-London), da prisene der så og si aldri kom seg under 700 pund per person i et bofellesskap. Når kronekursen også vipper nær 13 kroner per pund blir det et no-go fra min side. Også i øst er det nokså dyrt, mye fordi det er et populært og hipt område å bo i. Her må en regne med rundt 600-650 pund I måneden – om en er heldig.
I tillegg må en ta med Council tax (dette trenger i midlertidig ikke studenter å betale – bare oss heldige arbeidere), vann, strøm, internett og et nokså dyrt kollektivsystem. Nylig kom jeg over en artikkel i Metro om en utleier som hadde satt inn et skur i sin egen stue, med en liten seng i. Prisen lå på 530 pund. Det blir nesten komisk – men det illustrerer også hvor håpløst boligmarkedet i London er for øyeblikket. Det er snakk om å bygge mer «affordable housing», men borgermester Boris Johnson har lovet lite.
Mitt beste tips til deg som er på utkikk etter leilighet i London er å bruke lang tid på sider som spareroom.co.uk, moveflat.com, flatshare.com, rightmove.co.uk eller den handy appen movebubble.com. Jeg var så heldig å få det første rommet jeg var og så på (og jeg trives veldig!), men det var mye fordi jeg trålet meg gjennom titalls annonser på nett. Og vet du, når alt kommer til alt ville jeg ikke bodd noe annet sted. Å ta dobbeltdekker-bussen over Vauxhall Bridge hver morgen til jobb, med London Eye, Big Ben og The Shard liggende på rekke og rad, kjenner jeg det krible litt ekstra i magen. For ikke så snakke om alle begivenhetene og eventene som kommer med å bo i en sosial og quirky storby. Så lenge man har råd til å bli med på det, så klart.
