Solpanel og vindmølle

Energi, klima og miljø

0 kommentarer
 
 

Både energi og klima og miljø er et svært viktige satsingsområder for EU, og politikkområdene henger tett sammen. Insentivene bak samarbeidet i sektoren har i større og større grad utviklet seg fra å være økonomi og industri til å være handle om klima og miljø. Unionen har også tatt på seg en ledende rolle i den globale kampen mot klimaendringer.

Man kan på mange måter hevde at EUs spede begynnelse i Kull- og stålfellesskapet ble basert på et ønske om samarbeid i energisektoren. Den gangen handlet det om nedbygging av handelsbarrierer for kull, men siden har EUs energipolitikk utviklet seg til å innebære omfattende handel av strøm og gass, sofistikerte miljøstandarder og et nettverk av kabler og rør som dekker så godt som hele kontinentet. I fremtiden tar EU sikte på å utvikle energipolitikken ytterligere med en egen energiunion – et indre marked for energi.

Satsingen på klima og miljø påvirker store deler av EUs politikk. Det gjelder blant annet innen landbruk, transport, energi og regional utvikling. Hovedprinsippet som ligger til grunn for EUs miljøpolitikk er føre-var-prinsippet. Det vil si at man ikke skal gjøre inngrep i naturen og miljøet uten først å vite konsekvensene av inngrepene. I tillegg bygger reglene på prinsippet om at miljøproblemer skal angripes ved kilden og at det er den som forurenser som skal betale.

Dagens energipolitikk

Fokuset i EUs energipolitikk er i utgangspunktet å sørge for en trygg og stabil forsyning av energi gjennom et fritt marked. Energipolitikken har en viktig sikkerhetspolitisk dimensjon ettersom at unionen baserer store deler av sitt energiforbruk på import fra land utenfor EU – i all hovedsak Russland – som kan bruke energipolitikk som et politisk pressmiddel. 

EUs energimerkingssystem. Fra 2021 går unionen over til oppdaterte energimerker.

De senere tiårene har energipolitikken også vært preget av strengere reguleringer og miljøstandarder som har ført til et radikalt mer energieffektivt kontinent. Gjennom tiltak som systemet for energimerking av forbruksartikler, er EU nå den klart mest energieffektive regionen i den industrialiserte verden, målt etter forbruk per innbygger. Kommisjonen har gjort det klart at bærekraft vil være et førende prinsipp for videreutviklingen av energipolitikken, og EU gjør også en viktig jobb med å fremsnakke bærekraft til resten av verden.

Gjennom EØS-avtalen er Norge knyttet tett til EUs energipolitikk gjennom de såkalte energimarkedspakkene. Dette har skapt stor debatt i norsk offentlighet, og spesielt har EUs energidirektorat, ACER vært gjenstand for mye diskusjon. Du kan lese mer om EUs energipakke og ACER her.

EUs fremtidige energiunion

Siden 2015 har EU arbeidet mot et mål om å etablere en energiunion. Per dags dato er EUs energipolitikk fremdeles fragmentert, men til tross for det, er det mye som tyder på at EU ikke er langt unna en fullendt energiunion.

I dag blir rundt halvparten av all energi som brukes i EU importert. Markedet for dette er oppstykket og varierer fra land til land. Med en energiunion ønsker man å sikre rimeligere og renere energi for EUs over 500 millioner borgere, effektivisere markedet og gjøre det mer forutsigbart.

Energiunionen vil legge til rette for fri bevegelse av energi på tvers av landegrenser, på samme måte som EUs indre marked fungerer i dag. For å få til dette må det investeres mye i ny infrastruktur.

Planene om en energiunion kan ses i sammenheng med klimamålene EU vedtok høsten 2014, og som den norske regjeringen ønsker å slutte seg til. I følge EUs reviderte mål skal EU innen 2030 redusere utslipp av klimagasser med minimum 55 prosent, øke andelen fornybar energi med minst 32 prosent og øke energieffektiviteten med minst 32,5 prosent. Med energiunionen er håpet at det skal bli lettere å nå disse målene.

EUs vanskelige forhold til Russland er en annen faktor som gjør det viktig å tenkte nytt rundt hvor energien skal komme fra i fremtiden. I 2012 var omtrent en tredjedel av all olje og gass EUs medlemsland importerte fra Russland. For enkelte av landene er russisk gass den viktigste energikilden.

I frykt for at Russland skal bruke energi som et politisk pressmiddel ønsker man å redusere importen. Et felles marked vil i så måte være et verktøy for å minske avhengigheten av den russiske energien, og skape mer forutsigbarhet for EUs 27 medlemsland.

Norge er en annen stor leverandør av energi til EU. I senere år har mellom 20 og 25 prosent av gassen og 11,1 prosent av oljen EUs land importerte norsk, og om lag 95 prosent av gassen Norge eksporterer går til EU-land. EUs energimarked vil derfor ha svært stor betydning for Norges økonomi. I motsetning til Russland er det ikke frykt for at Norge vil bruke dette som et politisk pressmiddel. Norske politikere følger situasjonen tett og det har vært samtaler mellom partene.

Siden 2015 har EU gjort steg i retning av å opprette en felles energiunion, og Europas energiforsyning er nå blant annet sikrere enn for bare noen år siden.

Her kan du lese mer om energiunionen.

European Green Deal

Ursula von der Leyen og den nye Europakommisjonen hun leder, som begynte sitt arbeid 1. desember 2019, har gjort en «European Green Deal» til én av sine aller viktigste prioriteringer. Planen foreslår et svært ambisiøst mål om å bli verdens første klimanøytrale kontinent innen 2050. 

Kommisjonen skal legge fram en rekke forslag til konkret politikk over de neste årene, deriblant om nye og forsterkede klimamål for 2030 og en mekanisme for rettferdig omstilling. Du kan lese mer om initiativene i planen på nettsiden Europeisk politikk

EUs nåværende klimamål for 2030, vedtatt i april 2021, kan deles inn i tre hovedpunkter:

  • Klimagassutslippene skal reduseres med minst 55 prosent av utslippsnivået i 1990. Dette målet er bindende og alle EUs medlemsland må ta sin del.
  • Øke fornybarandelen slik at minst 32 prosent av energibruken kommer fra fornybare kilder. 
  • Øke energieffektiviteten med minst 32,5 prosent.

Et viktig aspekt med målene er at de skal gjennomføres i EU og ikke gjennom å kjøpe klimakvoter i utviklingsland. Det er derfor ikke mulig å «kjøpe seg fri» fra sine forpliktelser.

Klimaavtalen i Paris

Under FNs klimakonferanse i Paris i desember 2015 ble en global klimaavtale vedtatt. EU spilte en sentral rolle i forhandlingene før og under konferansen, som representant for medlemslandene.

En sentral del ved avtalen er det såkalte «togradersmålet». Dette målet innebærer at temperaturen på kloden ikke skal stige med mer enn 2 grader, og helst kun 1,5 grader, sammenlignet med temperaturnivået før 1850.

I forkant av konferansen meldte alle landene inn hvor mye de beregnet at de var i stand til å kutte i utslipp. Gjennom Parisavtalen er landene som slutter seg til den, juridisk forpliktet til å innfri sine mål.

Klimaavtalen er rettslig bindende, noe som vil si at den er forpliktende for alle land. Så langt har 195 land signert avtalen, mens 169 har ratifisert den, inkludert Norge og EUs 28 medlemsland. Avtalen trådte formelt i kraft den 4. november 2016 og skal revideres hvert femte år.

Norge følger EUs klimamål

For å nå målene i Paris-avtalen, har Norge forpliktet seg til å følge EUs felles klimamål.

Store deler av EUs miljøpolitikk er omfattet av EØS-avtalen, blant annet direktiver og lover om forurensing, klima, vann, avfall og miljømerking. EUs klima- og miljøpolitikk er viktig for Norge. Mange miljøproblemer er grenseoverskridende og Norge mottar betydelig forurensing utenfra. Ettersom EU-landene er våre nærmeste naboer, vil EUs interne miljøkrav på flere områder kunne ha langt større effekt i Norge enn det egne nasjonale tiltak har. Det er derfor et omfattende klima- og miljøsamarbeid mellom EU og Norge.

Norge er også medlem av EUs kvotehandelssystem gjennom EØS-avtalen. Bedrifter i sektorer som industri, olje og gass må kjøpe kvoter for alle utslippene de står for. Dersom man slipper ut ett tonn CO2, må man kjøpe én kvote for å betale for dette utslippet. Hensikten er å gjøre det dyrt å forurense, og mer attraktivt å benytte seg av fornybar energi. Rundt halvparten av Norges totale utslipp er regulert av kvotemarkedet, og her skal Norge kutte utslipp med 43 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005.

Den andre halvparten av norske utslipp kommer fra sektorer som transport, jordbruk, bygg og avfall. I 2017 knyttet Norge seg til EUs regelverk også i disse sektorene, gjennom regjeringens Klimastrategi for 2030. Målet er å kutte mellom 50 og 55 prosent av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor fra 2005-nivå innen 2030.

På regjeringens nettsider kan du lese mer om EUs klimamål og kvotesystemet.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *