Det er mange grunner til å legge om kostholdet sitt. Kanskje har en fått vite at man har glutenallergi, kanskje prøver man å leve sunnere, eller kanskje man har innsett at mange dyr lever under uverdige forhold.
Jeg hadde lenge tenkt på å gå over til en vegetarisk diett da jeg flyttet til London. Det var det også flere grunner til. Dyrenes velferd, miljø – men også av praktiske årsaker. Når en bor hjemme er det veldig lettvint å spise hva enn det er man får servert på middagstallerken, og det gjør litt vondt i hjertet å si nei takk til mormors hjemmelagede kjøttkaker. Å bo på egenhånd gir deg på den annen side langt mer frihet når det kommer til å velge sitt eget kosthold, og hver gang man går på matbutikken er det nok av valg en må ta.
Skal du handle sunt og dyrt? Billig og søtt? Kjøtt eller fisk? Det er kanskje her jeg skal innrømme at jeg ikke har klart å leve helt vegetarisk. Som ”myten” om nordmenn går: jeg kan rett og slett ikke leve uten fisk.
Dette gjør meg visstnok til en ”pescetarianer”, eller en kvasi-vegetarianer om du vil. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad i å putte merkelapper på ting, og det å fortelle folk at ”jeg er pescetarianer” høres veldig pretensiøst ut, spør du meg.
Jeg er av den oppfatning av at du ikke skal prakke på folk kostholdsråd. Det står allerede mediene for i bøttevis. Og er det én ting vegetarianere (eller ”pescetarianere”) ofte er gode på, er det å gjøre sitt ytterste for å konvertere andre til sin mat-religion. Å bytte om på matvanene sine på grunn av skyldfølelse fungerer sjelden, og jeg håper alle tar sitt kostholdsvalg på egenhånd uten å ha følt seg tvunget i en eller annen retning.
Nå skal det sies – etter at jeg kuttet ut kjøtt har jeg gang på gang møtt folk som blir veldig defensive over sine egne matvaner. Det gjør meg ingenting at du liker bacon, men vær så snill og ikke bli sur fordi jeg ikke spiser det. Hva en putter i sin egen kropp må være opp til enhver, enten det handler om en kilo godteri, doble vodkashots eller kylling i tacoen.
