Sist gang jeg sang ”Ja, vi elsker” på norsk grunn var som en relativt sliten russ med kyssesyken. Jeg har et vagt minne av at jeg og mine medruss gikk og la oss til å sove rett etter et noe uinspirert russetog. Da jeg kastet ut russekort traff jeg nesten en liten gutt i øyet. Det var ikke akkurat noen høydare av en dag.
Året etter hadde jeg brukt fire måneder på å studere/reise i India, og rett før hjemreisen til Norge feiret vi 17. mai på den norske ambassaden i Delhi. Det var helt fantastisk. Etter fire måneder med korma og naanbrød er det faktisk ikke ord som beskriver hvor godt det er med laks og kremost på et grovt rundstykke. Eller pølse i lompe. Eller himmelsk gode vafler. Det var også kult å se en elefant med det norske flagget malt i panna – som også gikk foran i et improvisert 17. mai-tog med et indisk korps som ikke helt kunne sangene.
De siste tre årene har jeg feiret nasjonaldagen i London. Den ene dagen hvor undergrunnen er full av folk i bunad, og de norske flaggene kommer fram fra det skjulte. Southwark Park er destinasjonen for dagen, og her samles det seg godt og vel et par tusen festkledde nordmenn, samt en del ”gratispassasjerer”. Det er en salig miks av norsk og engelsk å høre i parken, og i boden til Scandinavian Kitchen har de på t-skjorter hvor det står ”I wish I was Norwegian” (det viste seg at de fleste der var svenske).
Etter å ha funnet solo på glassflaske var jeg godt fornøyd med dagen, men det hele toppet seg da Christian Ingebrigtsen framførte A1-låta, ”Caught In the Middle” til full allsang. Siv Jensen var taler for dagen, og la vekt på det sterke båndet England og Norge har og har hatt – spesielt under den 2. verdenskrig. Hun fikk også æren av å gå foran i toget som snodde seg gjennom parken, og fikk intetanende briter på joggetur til å sperre øynene opp.
Det er noe med det at en blir litt stoltere av landet sitt når en er borte – det blir en identitet en tar med seg, for eksempel når en snakker med briter og de lurer på hvor i alle dager Norge er (vi er så å si naboland, skjerpings). Jeg kunne ikke vente med å flytte til England, og nå ser det ut til at jeg blir værende også etter endte studier, men én dag i året er jeg gladelig erkenorsk og synger nasjonalsangen sammen med Christian Ingebrigtsen i Southwark Park.
