Nasjonaldag i Estland

1 kommentar
 
 

24. februar var det nasjonaldag i Estland. Det er en av to dager som feirer landets frigjøring. Dagen markerer frigjøringen fra Russland i 1918, men som de informerte vet ble Estland igjen tatt over av stormakten i øst, og de ble da ikke et fritt og selvstendig land igjen før oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.

Jeg har blitt fortalt av mine estiske venner at måten jeg feiret deres nasjonaldag på sist år ikke stemte med estiske tradisjoner. Da hadde jeg valgt å adoptere det beste jeg vet med Norges nasjonaldag, nemlig champagnefrokosten.

Til minne om Estlands krig for frihet, fra 1908 til 1920.

Til minne om Estlands krig for frihet, fra 1908 til 1920. Foto: Dyre Vaa

Men da vi etter å ha tømt noen flasker med billig russisk sprudlevin, spist mye god mat, og ikledd oss våre penklær for å entre gatene å ta del i feiringen, var det helt stille i byen. Vi kunne ikke finne noe potetløp, sekkeløp, ringspill, pølser eller vafler noe sted. Vi så heller ingen barnetog eller utslitte russ som sang på sitt siste festvers. I år valgte jeg derfor å følge rådene fra de lokale om hvordan man skal oppleve den estiske nasjonaldagen. Det innebar dessverre å stå opp før sola.

Det var helt mørkt, fuktig og ganske kaldt da jeg klokken 07.00 satte meg på sykkelen inn mot Tallinn sentrum. Kroppen skrek etter kaffe og kalt regn prikket meg i ansiktet mens jeg tenkte at det vel er tåpelig å legge nasjonaldagen sin sånn midt på vinteren, men det var kanskje ikke det første som sto i tankene på det estiske nasjonalrådet da de skrev uavhengighetserklæringen i februar 1918.

Oppe på Toompea, som er den øvre delen av gamlebyen i Tallinn, samles folk for å se det estiske flagget heises på toppen av tårnet Høye Hermann. Det fylles opp inne i bakgården av parlamentsbygningen, og også utenfor hvor de som ikke får plass kan følge med på storskjerm. Da flagget heises klokken 07.30 synges nasjonalsangen, og etter følger flere sanger, taler og applauser.

Ulikt fra Norge er det universitetsstudentene som står i fokus på den estiske nasjonaldagen. Det er ingen barneskoler med hjemmelagde faner å se, heller ingen bråkete russebiler, men derimot en hel skare av studentorganisasjoner med egne flagg, hatter og andre rekvisitter. Dette ble jeg fortalt at har sin bakgrunn i at det estiske flagget, som faktisk stammer fra landets eldste studentorganisasjon, Vironia.

Jeg snek meg til en plass inne i parlamentets bakgård og smilte pent mens det ble holdt taler og sunget sanger, selv om jeg ikke skjønner helt hva som ble sagt eller sunget. Jeg har imidlertid lært meg ordet for frihet, som jeg kunne høre gjentas om og om igjen.

På storskjermen utenfor parlamentet vises det live overføring av presidentens feiring i Narva, byen som er Estlands siste utpost i øst før man kommer til Russland. Presidenten reiser til en ny by hvert år for denne feiringen, og der han er blir det holdt militærparader. Sist år var han i sommerbyen Pärnu i sør, så paraden har jeg selv ikke fått sett ennå, annet enn på TV.

I Tallinn derimot er det studentene som står for paraden. I front av toget går noe som ser ut som et veteranorkester fra militæret, og bak følger de forskjellige studentorganisasjonene, kronologisk etter alder, med sine respektive flagg og da altså det estiske flagget først.

De smiler alle pent, men selv om det kanskje er urett å sammenligne med de norske 17. mai-togene, så vil jeg si at de marsjerende ikke virker overlykkelige. For meg mangler det noen «hipp hipp hurra», febrilsk veiving av flagg og ustemt synging.

Men den rolige feiringen reflekterer vel det inntrykket mange har av estere, at de er et meget avmålt og rolig folkeferd.


1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *