Leiemarked

Lovløst leiemarked

0 kommentarer
 
 

Jeg er en person som nok blir ganske raskt irritert. Faktisk påpekte en nær venn av meg forleden at jeg er avhengig av å ha en kampsak, å brenne for noe, for at ikke livet mitt skal føles meningsløst. Jeg håper at han ikke forsøkte å fortelle meg at jeg finner opp problemer for min egen underholdnings skyld…

Malgorzata Kurkowska

Malgorzata Kurkowska vokste opp i Polen, men har de siste ti årene bodd utenfor sitt hjemland.

Uansett tenkte jeg at jeg denne gangen skulle dele et lite stykke dagligliv med dere. Det dreier seg om et problem som nesten alle unge mennesker her i Storbritannia på et eller annet tidspunkt må hanskes med.

Jeg var nettopp blitt ferdig utdannet og hadde slått meg ned i en liten by i nærheten av universitetet. Jeg og kjæresten min ønsket å leie en leilighet sammen, men inntil videre bodde vi i et kollektiv – som en midlertidig løsning.

Kanskje skulle man tro at det er spennende å dele leilighet med leieboere fra ulike land og med ulike livserfaringer, men det er bare tilsynelatende. Når du har nådd en viss alder, blir forholdene i slike delte leiligheter fort uutholdelige. Man får etter hvert nok av menneskers dårlige hygiene, respektive avhengigheter og ulike uvaner.

For vår del, delte vi leilighet med en fortvilet italiener, som med sin doktorgrad og høye forventninger var fortapt på arbeidsmarkedet. Andremann var en spansk ingeniør som var så absorbert av jobb og treningsøkter at han ikke hadde tid til overs for mindre spennende ritualer, som for eksempel å bære ut søpla. Tredjemann var en brite som studerte ved den lokale høyskolen, og som ikke hadde et problem i verden, innhyllet som han var i en kontinuerlig sky av hasjrøyk.

Som du kanskje forstår, ønsket vi oss bort fra denne bopelen så raskt som mulig, og snart fant vi en koselig ny leilighet bare for oss to. Vi lot utleiemegleren vite mer enn en måned i forveien at vi sa opp det midlertidige rommet, og i begynnelsen av januar flyttet vi inn i vårt nye krypinn.

Gleden over å endelig få flyttet, ble imidlertid dempet to uker etter å ha gitt fra oss nøklene – vi hadde nemlig enda ikke fått tilbake depositumet fra den forrige leiligheten. Britisk lov er tydelig på hvordan slik depositum skal behandles, men megleren vår hadde ikke fulgt regelverket. Det i seg selv er nok til at vi kunne gått rettens vei, og de kunne blitt tvunget til å betale oss opp til tre ganger den opprinnelige summen.

Til tross for det, svarte ikke utleiemegleren en gang på vår første skriftlige påminnelse. Loven tilsier at man må sende to skriftlige påminnelser, før man eventuelt kan ta saken inn for retten. Det er med andre ord en ganske langtrukken prosess for en relativt enkel utbetaling. Men i det minste vil en slik provokasjon forhåpentligvis kunne være en lærepenge for utleiemeglere med dårlig service.

Den spanske leieboeren hadde brukt samme megler, og jeg fortalte ham om problemene våre, i tilfelle han skulle oppleve noe liknende. Han var overrasket over det han kalte vår «kampånd», og betrodde meg at han nok aldri ville tatt opp kampen. Han følte seg ikke kompetent nok i engelsk, og hadde ikke den nødvendige kunnskaper for å følge opp en klage, eller få juridisk bistand.  Det samme gjelder for øvrig kjæresten min, som bare har vært i England i ett år.

Jeg for min del har vært her lenge nok til å kunne kjempe mot den nedlatende holdningen til de mange utleiemeglere som rått utnytter et dårlig regulert leiemarked, fullt av desperate og i mange tilfeller dårlig informerte leietakere, både briter og utlendinger.

Dette markedet er en fruktbar grobunn for kriminalitet, siden mange leieboere mangler bevis på den urett som blir begått mot dem. Deres ord later til å veie mindre enn en utleiemeglers, og ofte har de simpelthen ikke ressurser til å forfølge en sak.

Situasjonen på leiemarkedet gjør meg utrolig frustrert og jeg forsøker å spre informasjon om hva slags hjelp som er tilgjengelig, og at prosessen for å få hjelp, selv om den er langtrukken, er verdt bryet. Jeg postet en henvendelse på Facebook, og fikk en mengde svar fra venner og bekjente med liknende, eller enda mer alvorlige problemer. Vi har begynt å dele erfaringer og ideer for hva som kan gjøres, og mange av oss er nå i ferd med å søke rettferdighet.

Jeg ville ikke akkurat si at jeg har satt i gang en massebevegelse, det er mer tale om å oppmuntre kjente og kjære, og minne dem på at frykt og tvil er våre verste fiender, og noe vi ikke bør la oss stanse av.

Ban deg vei gjennom tilsynelatende stengte dører, og du skal se de snart åpner seg!

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *