Et EU uten Storbritannia?

1 kommentar
 
 

Aldri før har det britiske partiet UK Independence Party (UKIP) opplevd større oppgang i meningsmålinger og medlemstall enn de har gjort i tiden som leder opp mot parlamentsvalget i Storbritannia i mai i år. Som et euroskeptisk og høyrepopulistisk parti er det viktigste målet deres å sørge for at Storbritannia trekker seg ut av den Europeiske Unionen.

”Brexit” – forkortelse for ”Britain’s exit” – det nye uttrykket for de som ønsker at Storbritannia skal forlate EU. De konservative partiene har tatt ”Brexit” flittig i bruk i sin kampanje og dagligtale. Det spekuleres i at Brexit kan skje allerede i slutten av 2017 om UKIPs økende popularitet i det britiske folk ikke bremses. I dag er de nemlig det politiske partiet fra Storbritannia med flest medlemmer i Europaparlamentet.

Ved Europaparlamentsvalget i mai 2014 ble UKIP det første partiet i Storbritannia til å få flere stemmer enn Labour party (Arbeiderpartiet) og Conservatives (Høyre) i et landsvalg på over hundre år.

Likevel er UKIP ikke stort nok til å kunne vinne valget i mai i år, tross sine gode resultater fra forrige valg, ettersom både Labour Party og Conservatives er mer enn dobbelt så store i nylige utførte meningsmålinger. Men flere av de konservative høyrepartiene deler UKIPs mål om å forlate EU.

UKIP-leder Nigel Farage har blitt en markant stemme i britisk politikk. Han skal ha mye av æren for partiets fremgang de siste årene.

UKIP-leder Nigel Farage har blitt en markant stemme i britisk politikk. Han skal ha mye av æren for partiets fremgang de siste årene.

Vinner høyresiden vil det sannsynligvis bli en folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap. Da vil spørsmålet snart melde seg: Hva skjer om Storbritannia forlater EU?

Noen mener at Storbritannia allerede nå har snudd ryggen til EU og viser til at landet har sluttet å komme med konstruktive forslag for å få til en bedre framtid for EU.

Målet til euroskeptiske briter er, kanskje ikke så overraskende, ønsket om en styrket egen økonomi og demokratisk suverenitet. I følge EU-skeptikerne selv betyr ikke det å avslutte EU-medlemskapet nødvendigvis å kutte det økonomiske samarbeidet med EU. De mener en frihandelsavtale lett kan gjennomføres, enten med hvert land individuelt, eller avtaler med hele unionen samlet.

Som verdens syvende største økonomi argumenterer de britiske EU-kritikerne med at resten av medlemslandene trenger Storbritannia mer enn Storbritannia trenger dem, og at britenes business ville vært sterkere med økonomisk selvstendighet, uten økonomisk avhengighet til EU.

Så kan man spørre seg hva en slik utvikling vil kunne bety for utviklingen av internasjonale forhold? Har hver enkelte stats ønske om egen velstand og rikdom tatt så overhånd at statsledere er villige til å prioritere dette framfor et godt og etablert internasjonalt samarbeid med andre land?

De partiene som er for et styrket EU mener det vil være en økonomisk katastrofe om Storbritannia velger å trekke seg – ikke bare for EU, men også for Storbritannia selv. De viser til hva som skjedde rundt Skottlands selvstendighetsvalg i fjor høst, da milliarder av pund ble fjernet fra aksjemarkedet. Disse påstår at det vil bli enda verre om en folkeavstemning om EU-medlemskap vil bli virkelighet.

Et annet argument UKIP og de konservative partiene legger stor vekt på er innvandringen fra andre EU-land England, særlig etter den store østutvidelsen i 2004.

Bare i løpet av de siste tre årene har over en halv million innvandrere kommet til Storbritannia, noe som gjør at disse partiene er sterkt imot EUs fri bevegelse-politikk. Over to tredjedeler av de nye innvandrerne er fra andre EU-land. Britene ser dette som et stort problem ettersom innvandringen resulterer i billigere arbeidskraft og dermed stor konkurranse for britiske arbeidssøkere.

På den annen side har EUs fri bevegelse av personer gitt mange, ikke minst fra de tidligere østeuropeiske landene, mulighet til å skaffe seg jobb til en lønn som er mye høyere enn i sine hjemland og dermed økt livskvalitet.

Det euroskepitikerne også fort glemmer er den positive effekten fri bevegelse har hatt på britisk økonomi. Landet tiltrekker seg horder av mennesker med høy utdannelse, som bidrar til økt verdiskapning og penger til statskassa. Også handel med de andre EU-landene har vært økonomisk gunstig for Storbritannia.

Det ideelle hadde vel vært å finne en mellomting og et kompromiss tilpasset alle parter. Men som i aller fleste politiske spørsmål er det nærmest umulig for alle parter å bli helt fornøyde. Problemet er at enkelte partier velger å trekke seg fra hele samarbeidet istedenfor å prøve og løse konflikten når komplikasjoner som disse oppstår.

Samarbeidet i den Europeiske Unionen har tross alt sørget for fred i Europa siden 2. verdenskrig, og EU-samarbeidet har styrket Europa som aktør i en mer globalisert verden.

Å melde seg ut av en samarbeidsunion hvor medlemsland har fungert som støttespillere i så mange år, kun for å styrke sin egen makt, kan fort ansees som egoistisk og en ny modell for framtidige internasjonale relasjoner. Det vil i så fall bety mindre samarbeid, i en tid det trengs mer samarbeid for å sikre fred, miljø og bærekraftig økonomisk utvikling.


1 kommentar

  • Lars Torgersen sier:

    Mange gode poeng og er enig med de fleste! Er dog sterkt uenig med noen av de, bla dette: «Å melde seg ut av en samarbeidsunion hvor medlemsland har fungert som støttespillere i så mange år, kun for å styrke sin egen makt, kan fort ansees som egoistisk og en ny modell for framtidige internasjonale relasjoner. »

    Er «egoisme» et banebrytende fenomen i internasjonale relasjoner…? Det har, og vil alltid være, DEN viktigste faktoren for land når det kommer til formuleringen av utenrikspolitikk, så her er du litt ute å kjøre. Poenget ditt ville vært langt sterkere hvis du argumenterte for at Brexit signaliserte en ny epoke i EU, heller enn i Internasjonale relasjoner generelt, hvor en av bærebjelkene til organisasjonen i de siste tiårene, nemlig politisk samarbeid, blir lagt mindre vekt på (Frihandel med EU kommer garantert til å bli ivaretatt).

    Du referer gjentatte ganger også til «De Konservative Partiene som ønsker Brexit», men det er vel bare et Konservativt parti i Underhuset. UKIP, derimot, ønsker å revolusjonere Britisk politikk på alle plan, og kan på svært få barometere regnes som ‘konservativt’.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *