Farvel til Made in Italy

0 kommentarer
 
 

I de siste årene har rundt 400 italienske firma blitt solgt til utlandet i et håp om å øke likviditeten, og å slippe unna den økonomiske krisens stramme grep. Men det være seg ved flytting hovedkontoret og produksjon ut av landet, eller ved regelrett overtakelse av utenlandske foretak, åpningen mot det internasjonalt markedet sees som en flukt, og ikke en utviklingsmulighet for italiensk industri.

Når det kommer til stykket, vil dette medføre en fundamental endring av ulike produkters lokale identitet – og spesielt når det dreier seg om matproduksjon, motebedrifter og bilundustrien – sender denne tendensen et skremmende signal: et farvel til Made in Italy.

Vandrerturen i det påståtte utenlandske eldoradoet, begynte allerede på 80-tallet, men siden gjeldskrisen festet grepet i 2008, har frekvensen økt kraftig.

Antonella er journalist,. Hun kommer opprinnelig fra sør-Italia, men bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com.

Antonella er journalist. Hun kommer opprinnelig fra sør-Italia, men bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com.

Italia har mistet gigantbedrifter innen mote- og luksus-industrien. Fendi, Gucci, Ferré og Bulgari er bare noen eksempler. Loro Piana er blitt fransk, og Valentino er på arabiske hender, i Qatar.

Til og med store matprodusenter som Riso Scotti, Carapelli (produsent av olivenolje i over hundre år) er på utenlandske hender, Star er kontrollert av spanjoler. Melk- og osteproduksjonen til Parmalat, Galbani, Invernizzi og Locatelli er kjøpt opp av franskmenn, som også har gjort et inntog i energisektoren med sitt oppkjøp av Edison, samt i luftfarten, i det de kjøpte Alitalia.

Til og med engelskmenn har kjøpt opp enkelte matprodusenter, de kontrollerer Bertolli (velkjent produsent av olivenolje), Algida (iskremfabrikk) og Santarosa (produsent av syltetøy).

Og om vi beveger oss over i andre industrier, er bildet det samme. Ducati (lager motorsykler) er kjøpt av tyskere, mens Rex, Zoppas og Zalussi (hvitvare-prdusenter) eies av svenske Electrolux.  Peroni og Gancia, som produserer henholdsvis øl og musserende vin er solgt til sør-afrikanere i det første tilfellet, og russere i det andre.

Man må spørre seg, gitt alle disse endringene, vil Italia klare seg? Vil utflyttingen hjelpe med å få fart på økonomien igjen? Dersom storindustrien har bedret likviditeten, er ett hinder overkommet i kampen for å finne tilbake til økonomisk vekst. De utfordringene som gjenstår, er likevel svært alvorlige.

Arbeidskraften er åpenbart dyrere i Italia enn i land som Romania, Slovakia eller andre steder i Øst-Europa. Det faktum får mange til å flytte hele produksjonen til utlandet. Selv om det kan lette litt på trykket til selskapet som helhet, er det ekstremt demotiverende for italienske arbeidstakere, som må velge mellom å bli med firmaet på flyttelasset, eller lete etter en ny jobb i Italia, med alle de vanskeligheter det medfører. For eksempel flyttet Telecom (teleselskap), da de ble overtatt av spanjoler, hele call-senteret til Romania.

Dernest har du skattespørsmålet, høyere eller lavere skatt har mye å si. Vi kommer heller ikke utenom det store monsteret kalt italiensk byråkrati, som ikke på noen måte bidrar til å få fortgang på noen type økonomisk aktivitet.

På den andre siden har du eksempler på bedrifter som man i alle fall håper ser på det globale markedet som en mulighet, og ikke som en trussel.

Først og fremst tenker jeg da på FIAT. Den kjente italienske bilprodusenten har fullført sin fusjon med amerikanske Chrysler, og heter nå FIAT Chrysler Automobiles. Hovedkontoret er flyttet til London, mens bedriften er registrert i Nederland, samtidig som det er notert på børsen på Wall Street, i stedet for Piazza Affari i Milan.

I det hele tatt er den en pen internasjonal bukett, som nok kan ha sine fordeler. Skatteprosenten i England er langt mer fordelaktig, enn hva tilfellet er i Italia, og det å registrere bedriften i Nederland gjør det mulig for italienerne i FIAT å beholde kontrollen over selskapet, selv om de bare eier 30 prosent av aksjene. Det samme ville ikke vært mulig i Italia.

En fantastisk løsning med andre ord, og i tråd med regelverket: en global løsning, internasjonalt samarbeid, og utvidelse også på det internasjonale markedet. Men hva med de 15 000 oppsagte italienske arbeiderne, arbeidsplasser som er flyttet til USA, hvor lønningene er klart lavere enn her? Hva har FIAT å si til dem?

Vi får håpe de ikke bare har slått ut enda en løs vegg.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *