Den grå hæren

0 kommentarer
 
 

Det finnes en taus minoritet i Irland som av og til omtales dem som den grå hæren. Den grå hæren består av menn og kvinner fra en svunnen tid, mennesker som på et vis representerer den stereotypiske ire.

De tilbringer skumringsårene av livet innhyllet i sigarettrøyk og alkohol. Kanskje gjør de det mest prekære huslige sysler om morgenen, før de begir seg i vei til puben, hvor de sitter resten av dagen og røyker og drikker.

Til tross for at de forurenser seg selv på denne måten, dukker de ikke under. Måneder blir til år som flyter forbi, men den grå hæren er fremdeles klar for en ny runde. Kanskje har overlevelsesinnstinktet deres funnet en måte å utvinne næring fra alkohol på, eller kanskje kan ikke infeksjoner og kreftceller overleve i det forsurede miljøet, som nå dominerer så vel fordøyelsessystemet som blodomløpet deres.

En hvilken som helst irsk landsby har en slik gammel krigshelt, som spøker som et operafantom på den lokale puben. Det ville ikke overraske dersom en utfyllende batteri-test utført av en autorisert profesjonell, avslørte at helten faktisk er klinisk død. Mange av disse menneskene har røyket og drukket siden tenårene, og de ser nå ut som de er rundt fem eller seks hundre år gamle. Det er vanskelig å anslå alderen nøyaktig, uten å kutte av en av hoftene deres og telle årringer. Men om noen av min generasjon forsøkte å kopiere deres livsstil, ville vedkommende vært død innen uken er omme. Likevel er de fortsatt i live, og i full stand til å gjøre det livet måtte kreve av dem.

På samme tide er flere og flere irske barn overvektige, og, til tross for at de er flere tiår yngre, er de i så dårlig form at de allerede fortjener offisersgrad i den grå hæren. Hva skyldes dette forfallet? Én årsak kan være at mens den eldre generasjonen vokste opp i en tid da fast food ikke eksisterte, er det ikke lenger et gatehjørne i Dublin hvor man ikke kan få kjøpt fett over disk.

Det sies at folk kjøper hunder som minner dem om seg selv, men det samme må være sant om foreldre som oppdrar barn, for det kan simpelthen ikke være en tilfeldighet av overvektige barn har overvektige foreldre. Men Gud være deg nådig dersom du påpeker at det stakkers barnet kanskje er så overvektig at det er helsefarlig, for foreldrene vil neppe utvise stor nåde. Bare se på en av de mange dokumentarfilmer om overvektige mennesker, ernæringsekspertens første klage er at mange foreldre har lettere for å takle at barnet deres har kreft, enn å innrømme at poden er overvektig. I deres hode er barnet bare litt lubbent, det er noe de vil «vokse av seg». Eller kanskje er det bare at han eller hun «holder på vannet».

Men barnet holder ikke på vann, det holder på fett. Kanskje kan overvekts-epidemien i Irland forklares med at alle verdens rike land har begynt å konkurrere om hvem som kan spise mest søppel. Men for en tilfeldig forbipasserende, er den eneste fornuftige konklusjonen at størsteparten av den maten dagens irske barn spiser, er mer usunn enn selv dietten til dem som overlever på øl og sigaretter.

Mange hevder at videospill har skylden, og at dagens barn foretrekker å sitte i sofaen hele dagen og spise på en sukkerrør helt til de faller i diabetisk koma. Selvsagt vil de det – de er tross alt barn! Hvis de overlates til seg selv vil de også gladelig hoppe fra hustaket i den tro at de kan fly, så lenge de tenker lykkelige tanker, á là Peter Pan. Trikset ligger i å ikke la dem hoppe. Men foreldrene foretrekker å bruke TV’en som barnevakt, under dekke av at de har for mye å annet å gjøre. Og, for å være ærlig, så har de mye å gjøre. De godteriposene må jo tross alt komme et steds fra.

Atter andre prediker at det er matindustriens skyld, som om matindustrien skulle være en slags sekt. På den ene siden av skalaen har du ernæringseksperter og leger som sier at matkjede-toppene er villige til det meste, bortsett fra å vanære Henry Fords (eller andre som perfeksjonerte samlebåndet) minne. På den andre siden har du matindustriens apostler, som hevder at de simpelthen møter det tjueførste århundres behov. Det moderne mennesket ønsker å leve så raskt som mulig.

Til syvende og sist koker det hele ned til et spørsmål om selvkontroll. Det er som å kjøre bil. Årsaken til at det bare er tillatt å kjøre i en brøkdel av den hastigheten en bil kan komme opp i, er at man risikerer å finne sin død i den samme bilen. Det finnes ikke noe bevis for at ferdigmat provoserer slag, når det kommer til stykke skal vi alle dø en gang.  Forskjellen er at de som er pinlig nøyaktig med hva de spiser og de som ikke er så nøye, er at de siste en dag vil ligge i en sykehusseng uten å forstå hva de er i ferd med å dø av.

Bestefaren min sier at folk er blitt pingler. Det kommer for øvrig fra en mann som motsatte seg anestesi da han skulle operere kneet, for som han sa, «gutta er på puben og spiller kort og jeg føler at jeg har hellet med meg i dag». Bestefar har alltid mange historier om sine ungdoms bragder på lur, men når jeg spør hvor han har utholdenheten og stryken sin fra, er svaret sjokkerende enkelt: «Da jeg var barn, ble jeg sendt ut for å leke.»


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *