the celtic Challenge

Vinterkrigerne

0 kommentarer
 
 

Jeg har aldri vært noen tilhenger av nyttårsforsett, men etter juleferien bestemte jeg meg for å endre både holdning og vaner. Med håp om at glattisen vil holde mange bilister borte fra veiene, gikk jeg inn for å bli morgen-jogger. Helt frivillig.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.

Vanligvis når jeg er ute og løper i morgentimene, er det fordi jeg er på vei hjem etter en kveld på byen med vennene mine. Løping er da det eneste alternativet jeg har dersom jeg vil unngå å bli arrestert for uanstendig påkledning. Men på denne måten kunne jeg fylle lungene med skarp morgenluft, helt alene, uten noen som følger etter meg og roper at jeg skal stoppe i lovens navn.

Michael O'Neill

Michael O’Neill er født og oppvokst i Irland. Han studerer media og journalistikk ved Dublin Business School.

Selv om jeg hadde rett i det med morgenluften (og i at det var en god idé med ull-undertøy), så tok jeg feil når jeg trodde jeg skulle bli alene. Det viste seg at i de mørke timene, i det noen kommer hjem fra puben og andre våkner til en ny dag, så finnes det en tredje gruppe som er ute på deres egne nattlige eventyr.

På min aller første morgentur bestemte jeg meg for å løpe langs stranden, for å ta i øyesyn skadene forårsaket av en uvanlig sterk storm. Jeg omtrent mumifiserte meg selv under lag på lag med klær, og da jeg så en gruppe mennesker som dro en lang, slank robåt ut av vannet, kunne jeg ikke annet enn å spørre hva som fikk dem til å oppsøke de ubarmhjertige vindkastene på det åpne havet.

Du kan tenke deg jeg ble overrasket, da de svarte at det slike vindkast som fikk disse mennene og kvinnene til å søke utover. De fortalte meg at det var nettopp sterke vinder og mektige bølger som fikk dem opp av sengen om morgenen.

Det skulle vise seg at disse menneskene ikke var en del av Nyttårsløftearméen, slik som meg. Tvert imot var de noen av landets beste roere. Den tidlige morgenen var bare begynnelsen på en ny treningsdag for dem, et ledd i forberedelsene til verdens lengste ro-konkurranse, The Celtic Challenge.

The Celtic Challenge er en sann utholdenhetsprøve, løpet er nesten nitti nautiske mil langt. Ved første øyekast skulle en tro det var til minne om irske byers viking-røtter. Konkurransen starter nemlig i Wicklow fylke og Arklow by – Wicklow på gammel irsk betyr «vikingedrange» og Arklow betyr Arkellsengen (Arkell var en vikinghøvding). Langbåter med et mannskap på tolv bøyer så ryggen mot i Irskesjøen opptil tolv timer, før de kan legge trygt til kai i Aberystwyth, i Wales.

Menn som kvinner, gamle som unge, alle kan få en plass i en av langbåtene, så lenge de har hjerte til det – og har lagt ned de utallige treningstimene som kreves. En støttebåt er tillatt, slik at roere som har nådd sin grense kan ta en kort pause. Det ligger faktisk mye taktikk i hvordan man bytter om på utøverne, og den kan avgjøre hvem som til slutt seirer. Samtidig finnes det alltid dem som heller ville blitt med Leviatan til havbunnen, enn å vedkjenne seg svakheter.

Jeg kan ikke for at jeg ble stående å iaktta dette mannskapet på deres morgenøkt, spesielt siden jeg personlig er så klønete i vann at jeg kan synke ro-maskinen på treningssenteret.

The Celtic Challenge finner sted hvert andre år, og neste gang er i mai 2016. Men atletene som tar plass i robåtene dette året, kan møte nokså forskjellige forhold, sammenliknet med dem som deltok sist gang.

For selv om Irskesjøen til tider er rolig, så rolig at vannflaten skinner som smeltet glass, vil alle som har tilbrakt litt tid på det åpne havet, være enig at dette er et av de mest ubarmhjertige farvann på kloden. Og omgitt av vann som ikke vil stilne noens tørst, og frosne vindkuler som ikke fanges av noe seil, må konkurranseroerne beholde fokus til tross for den økende utmattelsen.

Racet er allerede en manndomsprøve, men nå er det lagt til et nytt element, en utfordring som det er mange år siden noen har sett maken til.

Solen som krøp over åskammen var nemlig ikke det eneste som gikk opp for meg den morgenen. Jeg tok en pause fra joggeturen for å bivåne hvordan disse joggerne gikk gjennom noen ganske rå drill-øvelser – roere som har vært gjennom konkurransen noen ganger allerede – og jeg innså at den neste Celtic Challenge vil bli mye mer uforutsigbar enn de foregående.

For i de siste ukene har hjembyen min vært offer for ganske heftige vinder, og bølgene har riktig fått mesket seg. Sand-vernet som strekker seg det meste av kystlinjen rundt Arklow, måtte gi tapt for naturens ubøyelige krefter, og de hadde ikke før falt, før bølgene hevntørstig inntok byen. Heldigvis ble de fleste husene reddet av enda et flomvern, denne gangen laget av stein og menneskehender, som var reist like bak strendene. Til tross for at jeg ikke er spesielt religiøs, ventet jeg halvveis å se Noa selv komme ut av jernvarehandelen med spiker og planker.

I alle tilfeller kan roerne vente seg bølger som de vanligvis bare se langt ute på havet, allerede fra start. Det vil altså ikke bli noen anledning til å varme opp mens de ror ut leia. Og de bør helst holde godt tak i årene, for nå kommer sjøen til å gjøre en ekstra innsats for å rive dem løs.

Ikke det at vissheten om de harde forholdene skremmer noen av mannskapet. Arklow-roerne er kjent for å være de barskeste irsk roing har å by på, og det er en idrett som er kjent for å produsere store atleter med et minimum at hjelpemidler.

Bygningen disse menneskene trener i, noen ganger opp til tre ganger om dagen, rommer ikke annet enn et gårdsrom stort nok til å huse et par langbåter, og en tom hall. Uten noe fast treningssenter å ty til, er det der de trener utenom sesongen. De trekker noen planker, noen benker og en ro-maskin inn i hallen. Så, uten andre hjelpemidler enn en stoppeklokke og en god del særhet, jobber og jobber og jobber de til de ikke lenger kan stå på beina.

Det sies at det materialet du har å jobbe med, er det materialet du etter hvert representerer, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre eksempel enn dette mannskapet, i det jeg ser dem ta plass i båten på nytt.  De setter seg ned på det harde treet med den samme avslappede holdningen som jeg har når jeg slenger meg på sofaen. De tar grep om årene med samme selvsikkerhets som et Hells Angels medlem griper om rattet på en Harley Davidson. Men brølet som så høres, kommer ikke fra en motor. Snarere kommer det fra strupene til et dusin roere som synger i kor, for å sikre at de driver årene ned i det iskalde vannet med samme rytme.

Det bør ikke være nødvendig å påpeke at da jeg kom hjem til frokostbordet den morgenen, virket en tidlig joggetur ikke lenger som noe særlig å skryte av.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *