Etter andre verdenskrig lå Europa i ruiner og en generasjon unge menn hadde gått tapt. Winston Churchill, som hadde ledet Storbritannia gjennom krigen, var overbevist om at et samlet Europa var eneste mulighet for å skape en langvarig fred mellom gamle fiender.
Etter en kort men innholdsrik militærkarriere, som tok han fra India til Sudan, var det politikken som opptok Churchills liv. Allerede i 1900, da han var 26 år, ble han valgt inn i det britiske parlamentet, hvor hans far hadde sittet tidligere. Gjennom de neste tiårene hadde han flere ministerposter, og spilte en viktig rolle med å oppgradere det britiske forsvaret før og under første verdenskrig.
I slutten av 20-årene og starten av 30-årene kom Churchill på kant med partiet sitt, og trakk seg tilbake fra politikken.
Så hva som ville komme
På tross av en litt mer tilbaketrukket rolle, var Churchill fremdeles aktiv i det offentlige ordskiftet. Så tidlig som i 1933 advarte han mot faren for tysk opprustning. På denne tiden var det ikke mange i Storbritannia som forstod hva som ville komme. Churchill var da en av få som arbeidet for å styrke Storbritannias forsvar mot tysk opprustning.
Høsten 1939 fikk Churchill rett i sine spådommer. Som en reaksjon på den tyske invasjonen av Polen erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Dette førte til at Churchill fikk jobben som marineminister, en stilling han hadde hatt tidligere, og ble medlem av et krigskabinett, som han også hadde vært under første verdenskrig.
Daværende statsminister Neville Chamberlain, som da hadde opptrådt naivt ovenfor Hitler, trakk som seg som statsminister 10. mai 1940. Etter samtaler mellom partiene i parlamentet ble Churchill bedt om å ta over. Dermed lå alt til rette for et stort politisk comeback, av mannen som tidligere hadde blitt avskrevet som politiker.
«Blod, slit, svette og tårer»
Med sine enestående taleevner ga han Storbritannia håp og motivasjon i den harde tiden. I sin første tale som statsminister i parlamentet sa han de kjente ordene «jeg har ingen ting annet å tilby enn blod, slit, svette og tårer». Med det var standarden satt for hva britene kunne forvente seg i årene som kom. Nederlag var aldri et alternativ for Churchill.
Etter nesten seks tøffe år fikk Storbritannia og deres allierte sin seier våren 1945. Men på tross av sin voldsomme popularitet under krigsårene tapte Churchill statsministervalget den første fredssommeren.
Det han derimot ikke tapte var evnen til å se hvordan verden ville utvikle seg i årene som kom.
En europeisk pioner
Etter å ha sett ødeleggelsene fra to verdenskriger, forstå Churchill at tettere samarbeid mellom landene i Europa var den beste måten å sikre fremtidig fred.
I en tale til studentene ved universitetet i Zürich i september 1946 lanserte han sin idé om «Europas Forente Stater». Med dette mente Churchill at den eneste måten å sikre europeisk fred på var om gamle fiender kunne komme sammen og legge bitterhet og hat bak seg.
Her kan du lese hele talen Churchill holdt i Zürich.
To år etter talen i Zürich var det politiske og sivile Europa samlet i Haag i Nederland for å diskutere hvordan dette krigsherjede kontinentet skulle samarbeide for å hindre nye kriger. Haag-kongressen samlet 800 deltakere fra hele Europa og fra ulike samfunnssektorer. Tilstede var også tolv nordmenn, blant dem Arnulf Øverland.
Under Winston Churchills lederskap grunnla kongressen tre institusjoner disse mai-dagene i 1948; European Assembly (i dag Europarådet), Europabevegelsen og College of Europe.
Europarådet skulle være nasjonenes samarbeidsforum, Europabevegelsen skulle gi europeiske borgere en stemme og på College of Europe skulle ungdom utdannes i europeisk integrasjon. Dette la grunnlaget for opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap, som senere har blitt til EU.
Som et tegn på hans tro og kjærlighet til Europa har den ene bygningene som utgjør Europaparlamentet i Strasbourg blitt oppkalt etter Winston Churchill.
