italiensk mat

Italienere til bords og bak komfyren: en matinvasjon

0 kommentarer
 
 

For italienere er det like naturlig å innlede en samtale med snakk om ulike retter og hvordan å tilberede dem, som det er å snakke om været. Matsnakk er også en forførelsestaktikk, det er langt mer attraktivt å snakke om lilla poteter eller topinamburchips, enn å snakke om politiske systemer eller fundere over de siste utviklingene i aksjemarkedet.

I disse krisetider, hender det relativt ofte at man ser tomme klesbutikker, bilutsalg eller leketøysbutikker, men man ser aldri, aldri en tilsvarende tom restaurant. For om det er noe italienerne ikke kommer til å spare inn på, så er det maten.

Antonella er 29 år gammel journalist, opprinnelig fra sør-Italia, men bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com.

Antonella er 29 år gammel journalist, opprinnelig fra sør-Italia, men bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com

Å bruke hundrevis av euro på en middag på en chic restaurant, eller å skryte av å ha smakt en rett av en kjent kokk, er noe italienerne fremdeles unner seg. Faktisk har de fineste restaurantene opplevd en økning i antall gjester de siste 10 årene.

Denne hengivenheten er intet nytt fenomen. Italienere i alle sosiale klasser, fra leilendinger til aristokrati, har alltid vært ekstremt opptatt av mat, og kjøkkenkunsten har fått utviklet seg gjennom og i takt med, ulike tidsepoker.

Mat på TV
I dag har det imidlertid gått litt inflasjon i det hele, og maten invaderer nå de fleste av livets krinkelkroker. Enhver bokhandel er overfylt av kokebøker (en av de mest populære er La Scienza in cucina e l’Arte di mangiar bene, «Vitenskap på kjøkkenet og kunsten å spise god mat» av gastronom og forfatter Pellegrino Artusi, som går helt tilbake til 1891!) og italiensk TV oversvømmes av matprogrammer tilpasset alle tenkelige grupper, fra husmoren til bedriftslederen til barn, single og bestemødre. På TV gjør man knapt annet enn å røre, piske og elte.

De første TV-programmene kom på femtitallet og de har utviklet seg i takt med samfunnet for øvrig. Et av de første matprogrammene som ble sent på TV var Viaggio nella Valle del Po – Alla Ricerca dei cibi genuini, «En reise i Po-dalen – på leting etter opprinnelige mattradisjoner». Programleder var Mario Soldati, journalist, forfatter og matekspert. Soldati tok italienerne med på en reise gjennom denne nordlige delen av landet, viste dem med på de meste interessante trattoria, snakket om de ulike ingrediensenes egenskaper, og informerte folk om hvordan å spise sunt.

Ved krigens slutt, var livet i Italia preget av nød og elendighet, og det meste italienere flest kunne håpe på, var et enkelt måltid som hele fami

lien delte på. Det å spise sunt var det ingen som tenkte på, man hadde mer enn nok med å møte sitt primære objektiv, nemlig å fylle magen. Mario Soldati ble den viktigste informasjons- og inspirasjonskilden på TV når det gjaldt å få italienerne til å bli bedre kjent med sine egne mattradisjoner, samt å få dem til å bry seg om hvordan de faktisk ernærer seg.

Siden ble det i en årrekke sendt matprogrammer hvor man diskuterte mat med inviterte gjester i studio, både berømtheter og vanlige folk. Luigi Veronelli og Ave Ninchi og deres gjester (som inkluderte alt fra husmødre til kokkestjerner og kjendiser) i A Tavola alle sette, «Til bords klokken syv», berettet om mat i et Italia preget av økonomisk krise, hvor kvinnene så seg nødt til å vende tilbake til hjemmet etter noen år med frigjøring og arbeid ute, for å ta vare på barn og ektemenn.

På 80-tallet ga Carla Urban ernæringsråd i programmet, Che fai, mangi?, «Hva gjør du, spiser du?», og på 90-tallet kom de første programmene som var spilt inn ved kjøkkenbenken. Det mest kjente er Kitchen, ledet av Andrea Pezzi, hvor skuespillere og sangere snakket om sine siste filmer og album mens de laget mat.

Den virkelige boomen i matlagingsprogram på TV, kom imidlertid på begynnelsen av 2000-tallet, da de første TV-kanalene (Alice og Gambero Rosso) som viste utelukkende matstoff, kom på luften. Her kan man se presentasjon av ulike oppskrifter døgnet rundt om man vil.

Denne bølgen døde egentlig aldri hen, den er bare videreutviklet. I tillegg til rene undervisningsprogram hvor man demonstrerte en oppskrift i detalj, har man nå også talentkonkurranser som Masterchef og The Chef, hvor selve matlagingen komplimenteres av et konkurranseelement, og hvor deltagernes liv og personlighet, gis betydning.

Nye trender
Denne kjærligheten til mat følger også visse tendenser og moter. Tidligere var man mest opptatt av hjemmelaget mat, dernest ble man mer fokusert på mer avanserte retter og stjernekokkers oppskrifter. I dag har man også blitt opptatt av såkalt street food.

Til tross for at den alltid har eksistert, er det først den siste tiden at «gatemat» har blitt et tema også i TV-programmer, hvor den også likestilles med den mest elegante mat som tenkes kan. Det regnes som moteriktig å spise en romersk trapizzino (et stykke pizza uten tomatsaus, formet som et rektangel med smakebiter av mer substansielle hovedretter, som kanin, pølse, eller en annen form for kjøtt) eller en siciliansk panino con la meusa (et smørbrød med milt, klassisk siciliansk gatemat), eller en panzerotti pugliesi (frityrstekt brøddeig fylt med tomat og mozzarella).

Ved siden av kokebøker og matprogrammer, finnes det også organiserte mat-treff i hele Italia. Man kan dra på Milano Food Week, A Taste of Roma, eller på Calici sotto le stelle, hvor folk vanker rundt med et glass i hånden for å smake på ulike viner, og et tallerken som de stadig fyller med fingermat.

Nettopp fordi italienere er så ekstremt opptatt av mat, er det også vanskelig å komme utenom internett. For rundt to år siden så et interessant prosjekt dagens lys. Fullstendig ukjente, men garantert matinteresserte mennesker samler seg for å spise sammen, bli kjent med hverandre og slå av en prat. Gnammo, som prosjektet kalles, er en slags plattform for det som nå kalles social eating, et sted hvor de såkalte gnammers (menneskers som har lyst til å smake på maten til noen de ikke kjenner), kan møte kokker (ikke nødvendigvis profesjonelle). Kokken publiserer en meny, et treffsted og et tidspunkt, samt en pris som hver deltaker må betale (det er aldri snakk om store summer). Det gis også et maksimalt antall deltakere. Gnammeren, på sin side, velger det måltidet som virker mest tiltrekkende, melder seg på og betaler et depositum online. Slike «gnammo-eventer» finnes i alle italienske byer.

Nå skal det sies at man, til tross for at det er gått fullstendig inflasjon i alt som har med mat å gjøre, fremdeles spiser svært godt i Italia. Det være seg tortellini fra Emilia-Romagna, safran-risotto fra Milan eller pasta med broccoli fra Puglia. Kommer dere på ferie til Italia, vil dere ikke ha noe problem med å tilbringe nær sagt hele ferien ved et matbord!

Ettersom jeg er en beskjeden kokk og relativt matglad, tenkte jeg å dele en familieoppskrift på panzerotti fra Puglia. Klikk her for å se oppskriften!

Les også om hvordan det er å studere gastronomi i Italia.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *