Atletisk drap

0 kommentarer
 
 

Hurling, en av de hurtigste ballspill som finnes, er blitt beskrevet som et «atletisk drap» og som en «blanding mellom baseball og mord». Det er et av verdens eldste ballspill, og stammer fra de gamle irske kelterne, hvis høvdinger brukte hurling for å hardne sine krigere. Det er en så gammel idrett at det sies at Brian Boru, Irlands mest berømte historiske helt, spilte hurling i fjellene nær Dublin.

I motsetning til andre idretter, slik som fotball, hvor spillere kjøpes for millionbeløp, spilles hurling kun for kjærlighetens skyld, det er ingen penger involvert. Det finnes ingen profesjonelle spillere, og den irske mesteren bor ofte vegg i vegg med sine største fans. Disse lokale legendene braker sammen med knokler og skalle, når de møtes til en kamp hurling.

«Hurl» er betegnelsen på en slags påle, laget av asketre, omtrent en meter lang, og med en buet ende. Med denne slår man en ball, ikke ulik en amerikansk baseball, over et jordstykke. Ofte når ballen en hastighet på mer enn hundre kilometer i timen.

Spillernes eneste beskyttelse er en hjelm, noe en del hurling-fanatikere fremdeles misliker, de hevder at hjelmen begrenser spillernes synsfelt. I irske puber er det ikke uvanlig å støte på gamle hurling-spillere, helter fra en svunnen tid, som gladelig forteller historier om hvordan de fikk tilpasset glassøyer, eller om hvordan de strakte seg etter ballen med bare hendene, mens andre spillere forsøkte å slå den sammen ballen med pålen, noe som fremdeles ofte hender yngre spillere. Denne manøveren har gitt opphav til det irske uttrykket get a lick with the stick, altså at man forsøker å nå ballen med hendene, men i stedet får et kraftig slag av en påle.

Disse hardbarkede veteranene finner du ofte helt innerst i puben. Gamle soldater som i fred og ro observere ungdom som følger Super Bowl på TV, mens de drikker sitt Guinness, og snakker om hvordan virkelige atleter ikke trenger slik luksus som kroppsbeskyttelse.

En hurling-bane lyser som en fakkel på det irske bondelandet. Når spillerne stiller seg opp på gresset, er det nesten så du kan høre hvordan solen svir mot den bleke, irske huden. I sommermånedene er det nesten utrolig at ingen spiller går opp i røyk.

Men ingen solforbrenning kan maskere den nesten psykotiske forventningen som lyser ut av øynene på disse slanke, potet-fødde ulvene. Huden på overarmene og bena deres er kanskje hummer-rød, men knokene lyser hvitt når de strammer grepet om pålen. Hver og en av dem er klar over at det vil være en fornærmelse mot klan og mot hjembygd dersom de skulle komme tilbake i garderoben med drakten like ren som da de tok den på.

Den som våger å klage over en skade, bør ikke bry seg med å møte opp til neste trening eller kamp. De fleste hurling-spillere er enige om at ingen skade er så alvorlig at man må trekke seg fra kampen. En sann hurling-spiller trenger bare ett bein å løpe med, en arm til å gripe ballen med, og ett øye å se med. Alt annet tar egentlig bare opp plass. I deres øyne sier blod ingenting om hvor alvorlig en skade er, og en leges oppfatning er kun det – en oppfatning, intet annet.

Dersom en spiller blir tvunget til å gå ut til sidelinjen og følge resten av kampen fra benken på grunn av skade, vil du som regel se at de står og skraper foten i jorden som en okse på krigsstien. I hurling-samfunnet betraktes smerte som en ildprøve, en bekreftelse på at du er villig til å ofre ditt eget velvære for lagets skyld. Dersom du klager over at en skade er smertefull, er over at den var ufortjent, vel så hører du ikke lenger hjemme i det samfunnet. I hurling er smerte som smør på skiva å regne.

Dette er faktisk ingen overdrivelse. Hurling-spillere, gamle som unge, tester gjerne utholdenheten sin i løpet av den ekstremt sure irske vinteren, når nettene er lange og alt de har til å holde dem varme, er en usunn blanding av arroganse og ignoranse. I det opp til tretti spillere finner sin plass på banen, blir det øsende regnet bare noe publikum merker. Snart vil lyden asketre som braker sammen, flerre som tordenskrall gjennom vinteren.

Hurling var en sport som var ment å styrke utholdenheten til dem som spilte det lenge nok. I gamle dager var det gjerne to landsbyer som spilte mot hverandre, og målet var å få ballen, kalt sliotar, inn på motstanderens territorium. Det var det, det fantes ingen andre regler. Det var ingen begrensninger på hvor mange spillere som kunne delta, og ballen kunne slås over elver, enger og fjell, det spilte ingen rolle, så lenge den endte opp der den skulle.

Med tiden ble spillet mer avansert. Da Irland var styrt britene og britiske kongehuset erklærte omtrent alle irske kulturuttrykk for ulovlige, ble hurling et våpen i arsenalet til det irske republikanske brorskapet (forgjengeren til den irske republikanske hær). Man utarbeidet regler og spilte i hemmelighet, på den kunne man bruke hurling til å injisere nasjonal stolthet i irene. På samme tid ligger det i sporten natur at spillerne utvikler egenskaper som kommer godt med når man er soldat: lagarbeid, utholdenhet, determinasjon og aggresjon.  Faktisk er krigerinnstillingen så fremtredende i hurling at amerikanske soldater på vei tilbake fra slagmarken, stoppet på Shannon-flyplassen i Irland hvor de så en hurling-kamp på TV, og bestemte seg for å adoptere sporten. De hevdet at sportens ånd gir den et endorfin-kick som er sammenlignbart med det de føler i militær kamp.

En hurling-kamp er ellers en anledning som får vanlige menn til å bytte vanlige arbeidsantrekk mot T-skjorter som bærer hjemstavnens farger, en uniform som med ett gjør dem alle til sportshelter. De er alle Hvermannsen, hver og en av dem er mannen nede i gata, men de er altså villige til å stille seg i veien for en ball som går i hundre kilometer i timen, og stoppe den med tennene om så skulle være nødvendig. Og det er ikke for ingenting at sporten har fått betegnelsen ‘atletisk drap’.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *