Kvinne som bruker hijab, Foto: Flick Creative Commons, Heng Fu Ming, http://goo.gl/9rtEmV

Sekulariseringsdebatter til side

0 kommentarer
 
 

Kan det være noe i de ikke-vestlige reaksjonene på vestlig feminisme?

Første gangen jeg møtte en kvinne med hijab, var på Tennessee State University, under en årlig journalist-konferanse for jenter i videregående skole. Jeg hadde fått et stipend, og bodde på campus i tre uker, mens jeg deltok på en rekke intense seminarer om journalistikk, og mer spesielt om kvinners inntog i media.

Lederen for konferansen introduserte seg selv på en måte jeg aldri før hadde vært ute for. Hun var professor i journalistikk, mørkhudet, lav av vekst og med gjennomtrengende øyne, og hun bar en flott kroppsdekkende grå drakt og et hodesjal. Den eneste gangen jeg hadde sett noe liknende, var da jeg så en nonne på TV en gang. (Nonner er også et ganske uvanlig syn i evangelisk-dominerte Nashville, i Tennessee.)

Jeg var i mitt femtende år, og naturlig nok intenst nysgjerrig på henne som person. Jeg fulgte med på alt hun sa, og forsøkte å absorbere hvert eneste ord. Hun snakket mildt og naturlig, og forklarte at hun var muslim, og at ifølge hennes religion, legger feminisme vekt på kvinners ydmykhet. Videre forklarte hun hvordan nøkkelen til likeverdig behandling med menn, ikke ligger i å fremheve kvinnelige former, men å i stedet trekke oppmerksomheten mot universelle kvaliteter, slik at man blir tatt alvorlig som menneske.

Disse ordene gjorde stort inntrykk på meg. Jeg lurte på hvor ofte jeg hadde blitt stirret på, og tatt for en kropp og lite annet, og spurte meg selv om jeg virkelig alltid ble tatt alvorlig. Det skal også sies at i motsetning til mange av mine nåværende europeiske kolleger, hadde jeg ingen kulturell ballast a la korstogene, feiringen av den østerriske seieren over tyrkernes beleiring i 1683, og ei heller minner om criossanter til å forme mine kulturelle arv.

I stedet representerte dette møtet noe helt nytt og eksotisk for meg. Foran meg stod en modig og prinsipiell kvinne. Hun nøt min respekt og beundring. Så lenge konferansen varte, gjorde jeg mitt beste for å gjøre henne fornøyd, og imponere henne i alt jeg sa og gjorde. Jeg var langt fra den eneste.

Senere studier lærte meg at denne kvinnen var en del av den afro-amerikanske bevegelsen som konverterte til Islam i det tyvende århundret, som en slags protest mot hvit, rasistisk kristendom. Islam ble sett på en mer autentisk ‘svart’ religion. I denne konteksten, ble hijaben frigjort fra sin kulturelle betydning, og et plagg man iførte seg av ren og skjær overbevisning. For en farget, amerikansk kvinne var hijaben et firgjørende symbol, et uttrykk for kulturell og religiøs tilhørighet og stolthet. Dessuten var det en protest mot svarte menns hyperseksualitet. Hvite kvinner hadde det travelt med å rive seg løs fra ekteskapets rammer og menns eierskap. Svarte kvinner på sin side, krevde å bli møtt med en grunnleggende respekt som hvite kvinner tok som en selvfølge.

I bunn og grunn var dette for meg derfor en sterk påminnelse om hvor feminisme blant hvite og fargede kvinner faktisk er.

Om vi flytter oss til mitt nåværende hjem i det urbane Vest-Europa, hvor hijaben er et omdiskutert symbol på kvinneundertrykkelse, og en fornærmelse mot sekularisme, vel, så kan jeg ikke annet enn å undres over hvorvidt all denne frykten for muslimske kvinners hodeplagg ikke først og fremst er kulturelt betinget.

På same måte som østerrikerne har en iboende frykt for stridsvogner i gatene, på grunn av egne krigsminner, så huser de en ubevisst motvilje mot hijaben, på grunn av den historiske frykten for det ottomanske riket. Jeg tror det ligger et snev av sannhet i dette. I alle fall ble dette voldsomt hauset opp under det østerrikske valget, da det ekstreme høyrepartiet vant historisk mange plasser i parlamentet etter en fremmedfiendtlig kampanje som fokuserte på innfødte østerrikeres rettigheter, skjønt de ikke hadde noen spesifikk referanse til hijaben denne gangen. I stedet fokuserte de på østerrikeres rettigheter og behov, mens den skjulte trusselen hele tiden spøkte i bakgrunnen, uten at det var behov for å nevne den spesielt. Det er ingen tvil om at i alle fall deler av valgseieren var basert på dette. De levnet ingen tvil om deres motvilje mot hijab-kledde kvinner, og fokuserte snarere på betydningen av kjærlighet til ens ‘nabo’. De brukte et ordspill som gjorde det klart at ‘naboen’ helst skulle være en ung, blond, østerriksk kvinne.

Om du spør meg, er det på høy tid å roe ned denne diskusjonen. Det er noe vakkert med hijab-bærende kvinner som virkelig er opptatt av ydmykhet. I en tid hvor seksuelle utrykk finnes overalt og spilles på i alle sammenhenger, er dette en ganske velkommen kontrast. Videre kan det ikke være slik, at den vestlige forståelsen av feminisme, skal presses på østlige kulturer, uten at vi også tar innover oss at vi har plenty å lære også av østlig feminisme. Hvorfor må tyrkiske kvinner ta av seg hodesjalet, mens kvinnelige nyhetsopplesere i vesten, ikke må gjøre noe som helst for å dekke seg til litt?

Jeg er overbevist om at en fornuftig diskusjon om dette temaet vil spille en nøkkelrolle når det gjelder å vende seg til det multikulturelle, urbane europeiske landskap i tiden som kommer.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *