Denne uken kom politikerne i mål med forhandlingene, og Belgia får en ny regjering. Det skjer 135 dager etter folket gikk til valgurnene.
Årets valg fant sted 25. mai. Tirsdag 7. oktober kom politikerne endelig til enighet. At en løsning skulle komme allerede etter 135 dager var det ikke alle eksperter som hadde forutsett.
I 2010 og 2011 tok det 541 dager før det ble dannet en storkoalisjon som kunne regjere landet. Med det satte Belgia ny verdensrekord i regjerningsforhandliner (Kambodsja hadde den tidligere rekorden, som var på 352 dager).
Hvorfor tar det så lang tid?
Belgia har et areal på størrelse med Hedmark og rundt ti og en halv millioner innbyggere. Hvis man ikke regner med miniputtstater som Monaco, har Belgia den nest høyeste befolkningstettheten i Europa.
Innenfor dette område er det tre føderale regioner: Flandern i nord, Vallonia i sør og Brussel, som ligger i Flandern. Regionene har hver sine parlamenter, som har myndighet innenfor en rekke områder. I tillegg har de et føderalt parlament.
Belgia har også tre offisielle språk. 55 prosent av befolkingen har nederlandsk som sitt morsmål, 44 prosent snakker fransk og en liten minoritet på rundt en prosent snakker Tysk. Den nederlandsktalende delen bor for det meste i Flandern. Vallonias befolking er i all hovedsak franskspråklig. Den lille gjengen med tyskspråklige bor i et område nær grensen til Tyskland, som vekselvis har vært tysk og belgisk.
For å gjøre det enda mer komplisert snakker majoriteten av Brussels befolkning fransk, på tross av at hovedstaden ligger i Flandern, uten å være en del av regionen.
Det er forholdet mellom regionene og staten som er bakgrunnen for utfordringen med å danne regjering. I Flandern er det et sterkt ønske om økt selvstyre. Stemmene som taler for en deling av landet blir også stadig høyere. Det er mange som sitter med en følelse av at skattepengene deres går til de fransktalende i sør, uten at de får noe tilbake. Samtidig ønsker flertallet av de fransktalende i Vallaonia og Brussel å beholde ting som de er.
Regionene har sine egne TV-kanaler, aviser og politiske partier. De nederlandsktalende stemmer på sine politikere og de fransktalende på sine. Å få partiene til å jobbe sammen i det føderale parlamentet har vist seg å være vanskelig.
Krisen i 2010 og 2011
Etter valget i juni 2010 ble N-VA (Ny-flamsk allianse), som jobber for en fredelig deling av Belgia, og det sosialdemokratiske PE, som i hovedsak har sin støtte i den fransktalende delen av landet, de to største partiene. De fikk henholdsvis 27 og 26 representanter i det føderale parlamentet. I tillegg ble ti andre partier valgt inn.
Etter rundt fire måneder uten noen løsning trakk N-VA seg fra regjeringsforhandlingene. Deres partileder Bart De Wever kunngjorde at han ikke lenger ville ta del i det han kalte barnslige leker. Det hjalp ikke spesielt mye, avstanden mellom partiene i parlamentet var fremdeles for stor til at de kunne komme til enighet.
Etter en rekke mislykkede forsøk på å danne regjering begynte man å nærme seg en løsning i oktober 2011. Åtte partier, fire flamske og fire vallonske, klarte å komme frem til en nasjonal reform. Resultatet ble mer makt til regionene, samt en avklaring om Brussel-regionens rolle, noe som lenge hadde vært et følsomt tema. Dette var et stor skritt i retning av en ny regjering – og en mer føderal stat.
To måneder senere ble landets politikere endelig enig om hvordan regjeringen skulle se ut. Da hadde landet vært uten en valgt regjering i 589 dager. Yves Leterme, som var den forrige statsministeren, meldte sin avgang 26. april 2010, men i mangel på et alternativ måtte han fortsette i jobben frem til den nye regjering ble sverget inn 6. desember 2011.
Separatister med for første gang
Tatt i betraktning denne historien, kan man si at årets forhandlinger har gått relativt smidig for seg. Kun fire og en halv måned har gått siden belgierne gikk til valgurnene.
Den nye koalisjonsregjeringen består av fire partier, hvorav tre kommer fra den flamske delen av landet, mens det siste kommer fra den vallonske delen. Blant de fire partiene er N-VA. Dette er første gang et parti som åpent ønsker en oppløsning av landet er tatt inn i regjeringsvarmen.
Den påtroppende statsministeren er den 38 år gamle fransktalende Charles Michel, som kommer fra det liberal-konservative partiet Reformbevegelsen (MR). Han blir med det Belgias yngste statsminister noen sinne. Det blir spennende å se hvordan samarbeidet med N-VA vil fungere.
På tide å tenke nytt?
Under regjeringskrisen i 2010 og 2011 startet den belgiske historikeren og forfatteren David van Reybrouck et folkedeltagelseeksperiment kalt G1000, som siden har resultert i boken Mot valg – til forsvar for demokratiet. Han hadde sett seg lei av å ha et land hvor politikerne ikke tok ansvar, men var mer opptatt av hvordan de tok seg ut og om de ville bli gjenvalgt. Dette gjorde at den jevne borger mistet tiltroen til demokratiet.
Disse problemene gjelder ikke bare Belgia, men også flere andre land i Europa. Symptomene er økt ekstremisme og politisk apati. Protestpartier blir større og valgdeltagelsen synker. Van Reybroucks visjon for fremtidens demokrati er derfor å gi mer makt tilbake til folket.
Van Reybrouck kommer til Oslo 7. november for å delta på Europabevegelsens årskonferanse. Her vil ha gå nærmere inn på sine ideer om fremtidens demokrati i Europa.
