Sosiale forskjeller i England

Kan jeg snakke med SW11, er du snill?

0 kommentarer
 
 

For et par dager siden hørte jeg på nyhetene at Amanda Hutton er dømt til femten års fengsel for drap på sin egen sønn, Hamzah Khan. Saken er føyer seg inn i rekkende av sjokkerende eksempler på vanskjøtsel, men den skiller seg samtidig ut, det på grunn av en liten detalj som kom frem i reportasjen: de mange ulike instanser (helsearbeidere, barnevern og så videre) som besøkte kvinnen i tiden før drapet, inkluderte politiet. Når ingen tiltak ble satt i verk, skyldtes det at Huttons middelklasse-aksent etter sigende etterlot et inntrykk av habilitet, også i omsorgsøyemed.

Malgorzata Kurkowska

Malgorzata er født i Bialystok i Polen. Hun har en bachelorgrad fra Universitetet i London og er i gang med en mastergrad ved Cranfield Universitetet.

Det er sjokkerende å se hvor rotfestet klassesystemet fremdeles er, i en av verdens mest progressive økonomier. I de årene jeg har bodd i Storbritannia har jeg merket meg de sterke sosiale skillene, og hvordan mennesker kategoriseres basert på postnummer, dialekt eller hvilken skole de går på. På Londons busser er det faktisk vanlig å høre hvordan ungdommer kaller hverandre SW11s (etter South West London) og se hvordan gjenger tar stand mot hverandre.

Slik sosial forutbestemthet begynner tidlig, den avhenger av foreldrenes bakgrunn.  Etnisitet, utdannelsesnivå og velstand er avgjørende for hvilke muligheter barnet deres vil få.  Og til tross for at elitene består av mennesker med ulik etnisk bakgrunn, er det også en viss rasisme å spore – fargede mennesker ses snarere ned på enn opp mot.

Familier står fritt til å velge skoler til barna sine. Så lenge de har råd til det, selvsagt. Har de ikke, er barnet prisgitt sin egen familie og sin egen overlevelsesevne. Lærerne vil antakelig være for opptatt med papirarbeid og kriminelle gjenger, til å ha tid til å motivere elevene sine. Nå vil du kanskje hevde, kjære leser, at dette ikke er noe britisk fenomen, men snarere noe som hender overalt, og at vi alle dessuten er et produkt av vårt nærmiljø, uansett hvor vi vokser opp. Jeg er og for seg uenig ikke uenig, men er det ikke også slik at de muligheter som faktisk tilbys oss, også spiller en rolle? Uten reelle valgmuligheter, blir vi jo bare passive mottakere av et selvutslettende utdanningssystem!

Hva om noen grep inn og tilførte dette systemet litt mer verdi, mobiliserte barna, introduserte dem i andre nettverk, forventet og krevde mer av deres eget potensiale? Hva om barn kunne omgi seg med andre ambisiøse barn som i kraft av sitt overtall, ville kunne bli en sterkere inspirasjonskilde enn selv den mest råbarkede ungdom?

I de årene jeg har bodd i England, har jeg møtt mange mennesker, spesielt fra nokså fattig bakgrunn, med en rekke skjulte talent, men med lav selvtillit og dystre framtidsutsikter, kun fordi de aldri har møtt noen som har brydd seg nok om dem til å legge merke til å bygge opp under disse talentene.

Jeg kan forstå at det er vanskelig for lærere å hjelpe hver eneste en av sine elever, spesielt når man bare møter dem et par ganger i uken, og det heller ikke lærere jeg er ute etter å kritisere. Det største gapet, spør du meg, finnes i hjemmet. Det finnes i hjem hvor foreldre har det for travelt til å tilbringe kvalitetstid med barna sine. Dersom de hadde gjort det, ville ikke sosialstønad vært akseptert som levevei for den oppvoksende generasjonen. I tillegg er de sosiale båndene i samfunnet svakere enn noen gang, og mennesker mer ensomme. Som følge av at personlig rom og privatliv holdes så høyt i hevd, bygges det opp festningsmurer, og bak disse trives sosiale usikkerheter godt.

I følge en nylig levekårsundersøkelse, er skillet mellom rik og fattig i Storbritannia mye større enn på Sri Lanka eller Etiopia. Burde det faktum ikke få noen alarmklokker til å ringe? Inntektsnivå har en direkte og negativ innvirkning på selvtilliten, og på hvordan man måler seg selv i forhold til andre, og disse oppfatningene overføres til barna våre.

Det blir for enkelt å bare skylde på institusjonssvikt. Jeg skulle ville be politikere om å begynne med samfunnets viktigste byggesten, nemlig familien. Man må gjøre det mulig for foreldre å balansere arbeids- og familieliv. Dernest må man skape trygge nabolag, hvor vi alle kan utvikle så vel en følelse av tilhørighet som en ansvarsfølelse, en oppfatning av at vi har medansvar i vårt nærmiljøs utvikling.

Det å kutte i trygdeordningene og erstatte disse med harde tiltak for å tvinge folk til å jobbe mer, og dermed sette et eksempel for sine barn, vil jeg også betrakte som et langt steg i riktig retning. Passiviteten i det som kalles Precariat-gruppen (den fattigste, mest utsatte gruppen), på samme måte som skatteparadis for eliten, er ikke bare et problem for statskassen, men for alle kommende generasjoner. Det å ta ansvar for våre elskede og for det samfunnet vi er en del av, må re-introduseres i vestlige samfunn. Det at man ikke blir satt på plass av foreldre eller naboer, betyr ikke nødvendigvis frihet fra sosial overvåkning, det kan like gjerne bety ensomhet og neglekt.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *