Hva skjer i Europa?Kultur og reiseUng i Europa

Italias store kulturelle paradoks

Italias store kulturelle paradoks

Det utlendinger som regel forbinder med Italia er ved siden av spaghetti, pizza og mandoliner, først og fremst opera, film, kunst og kultur. Fra Giacomo Puccini til Giuseppe Verdi, fra Vincenzo Bellini til Federico Fellini. Det italienske kulturlivet har frembrakt mange berømtheter som tilbes i utlandet, og som ofte antas å være selve bærerne av italiensk kultur.

Dette er store personligheter, all ære til dem for det de har skapt, men det er samtidig slik at kulturen har en egenverdi som går utover disse store navnene, og som er i stadig utvikling.  For i Italia er kulturen en integrert del av livet, du puster inn kultur hvor enn du går, spesielt i hovedstaden Roma.

Antonella er 29 år gammel journalist, opprinnelig fra sør-Italia, men bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com.
Antonella er en 29 år gammel journalist, opprinnelig fra Sør-Italia, men for tiden bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com.

Derfor er det synd at kultur ofte sees som en eksess. Det er bare de mest berømte artistene som kan leve av den kunsten de skaper, og det er en liten gjeng. Det å være musiker, sanger, en midt-på-treet skuespiller, er ikke noe du kan leve av. Du har ingen garanti for at det kommer penger inn på kontoen på slutten av måneden, derfor må den som har lyst til å drive med artistiske yrker som regel ta til takke med å ha dette som hobby, ved siden av en vanlig jobb.

Det finnes således ingeniører som for moro skyld opptrer som musikere på utesteder, kommunearbeidere som når kvelden kommer, fødes på nytt som teaterskuespillere, informasjonsarbeidere som en dag presenterer sine kunstverk på en fellesutstilling.

Dersom du forteller noen at du er sanger, svarer de gjerne at «å, sier du det? Men hva jobber du med da?». Det tilsier at artistiske yrker ikke på langt nær nyter samme respekt innad i det italienske samfunnet, som det italiensk kultur gjør i utlandet.

Til tross for dette, er det like naturlig for en italiener å gå i teateret som å gå ut å spise, eller å gå kino. Og her ligger Italias store kulturell paradoks: folk flest forsvarer kulturen, men det ligger likevel i kortene at det å skape kulturelle uttrykk er en overskuddsaktivitet, og ikke regnet som en produksjonsprosess i sin egen rett.

Jeg skal nå fortelle dere to historier.

Cinema America  –  okkupert
I Roma finnes det en rekke kulturinstitusjoner som i årevis har vært forlatt, bygninger som ingen lenger tar vare på. Offentlige bygg og gamle kinoer som tjener som lager for store varehus. Det er enorme rom som mer eller mindre er glemt.

Førsteplass i denne rekken inntar, ikke uten stolthet, den såkalte Cinema Americana, en forlatt kino midt i Roma sentrum, som ingen lenger tar seg av. Det vil si, helt til en gruppe romere fikk nyss om at kinoen skulle rives for å gjøre plass til en 20 etasjes høy bygning. De tok saken i egne hender, og okkuperte bygningen i kulturens forsvar.

Siden da har ungdom og studenter tatt hånd om kinosalen. De organiserer en rekke filmvisninger og skuespill, og de administrerer utleie av kinosalene til ulike kurs i scenekunst. Cinema Americana er selvfinansiert, de mottar ikke pengestøtte fra staten, og lever stort sett av donasjoner fra publikum. Okkupantene har også satt i verk et mer omfattende finansieringssystem, og tilbyr blant annet årskort til en pris av tyve euro. Med et slikt kort får man så gode avslag på aktivitetene som tilbys. På den måten får man også mulighet til å bidra til at kinoen fullfinansieres, og til å være med å sikre fortsatt kulturell drift.

Teatro Valle – okkupert
En liknende, men enda mer betydningsfull, historie, er den om Teatro Valle, også det i Roma.

Teateret som ble bygd i 1727, er et av den italienske hovedstadens viktigste. Men den lange historien til Teatro Valle er likevel ei trist sorti. Administrasjonsansvaret for teateret var frem til 2010 tildelt E.T.I. (Ente Teatrale Italiano – Den Italienske Teaterstiftelsen), men som følge av et ‘hastevedtak med det formål å stabilisere den økonomiske driften og øke konkurranseevnen’, ble E.T.I. sagt opp og alt ansvar ble overført til det italienske kulturdepartementet, inkludert administreringen av den kulturelle aktiviteten ved teateret. I departementet bestemte man seg for å overlate ansvaret til Roma Kommune, samtidig som man lovet å legge driften ut på anbud i Europa, for på den måten å sikre teaterets fremtid.

Siden den tid, er imidlertid ingenting skjedd. Tildelingsprosessen har stanset opp, uten noen videre forklaring.

Da E.T.I. ga fra seg roret, stanset all aktiviteten ved teateret. Den 14. juni 2011 okkuperte derfor en gruppe ansatte bygningen, som ellers ville blitt forlatt. Tanken var egentlig at okkupasjonen bare skulle vare noen dager, men nå har den snart vart i tre år.

Kommunen betaler fremdeles regningene, strøm og slikt, mens ‘kulturaktivistene’ tar hånd om det kulturelle programmet. Gjennom en donasjonskampanje, har de klart å stable på beina 150 tusen euro i kapital som så er blitt brukt til å danne en stiftelse – Teatro Valle Bene Comune («Teatro Valle – et fellesgode»), et viktig våpen i kampen for kulturlivet, og spesielt for dette teateret.

Men den finnes en annen side av saken. Tildelingsprosessen er fortsatt fastfrosset, kommunen betaler fremdeles alle regninger, men ingen klarer å finne en løsning på konflikten mellom okkupantene og administrasjonen. Og ved andre teateret ser man ikke med så blide øyne på det som skjer. Mange mener at Teatro Valle forskjellsbehandles på deres bekostning. På Valle Kan man betale billettprisen ved å skrive under på et publikumsopprop, det er det ingen mulighet for ved andre teatre.

Videre hevdes det at okkupantene ikke makter å stable på beina et kvalitetsmessig solid program. Okkupantene på sin side, peker på at deres innsats settes pris på av publikum, og at uten den ville bygningen blitt forlatt.

Når det kommer til stykket, er denne historien lite annet enn en ny akt i det mest berømte italienske teateret av den alle, Den Italienske Komedien. Nok en gang ser vi i hvilken grad krangling og diskusjoner mennesker imellom, evner å ta kvelertak på det som er selve essensen av Italia, nemlig kunst og kultur.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.

Share this post

About the author

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.