EU-utenforskapet koster norske studenter dyrt

Når jeg åpner ”mine sider” på lanekassen.no kjenner jeg en smule panikk. Godt over en halv million kroner i gjeld. Som EU-medlemmer kommer mine svenske venner langt bedre ut av det.

Med både svensk og norsk statsborgerskap hadde jeg mulighet til å velge hvilken av de to nasjonalitetene jeg ville bruke da jeg søkte om skoleplass i Storbritannia. Hadde jeg søkt som svensk statsborger, ville studieårene i Skottland blitt veldig mye rimelige. For meg som norsk utenlandsstudent skal et lån på nærmere en million betales tilbake, da inkludert renter, etter endt fireårig utdannelse.

De fleste norske ungdommer har kun norsk statsborgerskap og har dermed ikke noen valgmulighet slik jeg hadde. Selv om jeg kunne valgt å være svensk student i St Andrews, var det mer naturlig for meg å søke som norsk. Jeg er født og oppvokst i Norge, har norske forsikringer, norske referanser, og norske karakterer og vitnemål. Dessuten har nordmenn en fordel når universitetet skal avgjøre inntak av studenter. Vi er nemlig i gruppen som betaler høyest andel skolepenger, noe som gjør oss mer attraktive for universitetet.

Men mitt valg om å være norsk student var ikke lett. EU-statsborgere betaler nemlig fra 0 til 18.000 kr i året (avhengig om du søker støtte fra Student Awards Agency for Scotland, som betaler skolepengene for alle EU-studenter i Skottland), i motsetning til ca. 170.000 kr i året som ’internasjonal’ student. Tenk at det skal være så store forskjeller for en ungdom i og utenfor EU. Konsekvensene er ikke bare forskjeller over landegrensene, men også innad i Norge. Når utdannelse i utlandet koster så mye –  hvem kan da ta seg råd til det?

Vi nordmenn er usedvanlig heldige som har et så godt system som Lånekassen. Et såpass bra og gunstig lån, med mulighet for opp imot 40 prosent omgjort til stipend om du består alle eksamener, gjør det mulig for mange unge å ta en utdanning de ellers ikke kunne tatt. 
Men hadde Norge vært medlem av EU, hadde norske studenter hatt mulighet til å studere flere steder mer eller mindre gratis, slik som alle utenlandsstudenter så langt har kunnet gjøre om de vil komme til Norge for å studere. Nå har regjeringen i neste års statsbudsjett foreslått at studenter utenfra EØS skal betale skolepenger, men det legges fortsatt til rette for at  ungdom fra Europa skal slippe å betale hvis de velger å studere i Norge.

Er et papir med teksten ”MA (Hons) in International Relations” fra Storbritannias tredje beste universitet verdt nærmere en million kroner i gjeld? Selv med et såpass gunstig lån som lånekassen gir oss, vil gjelden henge over våre skuldre i flere tiår framover. Tør norske ungdommer, uavhengig av økonomisk bakgrunn, å forplikte seg til en slik gjeld? Og hvorfor har ikke norske myndigheter forhandlet inn en studieløsning i EØS-avtalen, slik at også norsk ungdom kan ta utdanning i et EU-land på lik fot med EU-studenter? Det ville vært en stor oppmuntring for flere unge til å ta studier ute, og det ville vært en god investering for samfunnet vårt.