Cantus firmus og hjemlengsel

0 kommentarer
 
 

«Cantus firmus, en på forhånd gitt melodi (cantus prius factus) som danner utgangspunkt for en flerstemmig komposisjon.» (www.snl.no)

Det var akkurat som om han hevet det ene øyenbrynet og så på meg halvt overrasket, halvt bebreidende. Et kort øyeblikk senere hadde han rettet på parykken og satt som han pleide. Johann Sebastian Bach lot seg tilsynelatende ikke lenger merke med at undertegnede hadde klart å overse selve melodien i stykket som jeg jobbet med.

Jeg er nok klar over at Johann Sebastian døde i 1750, og nok ikke var personlig tilstede i min undervisningstime, men portrettet av ham henger på min lærers kontor, like ved siden av et perfekt håndskrevet partitur som bærer hans navnetrekk. Johann Sebastian ville sett det med en gang, og på et vis så gjorde han det. Fra sin plass over klaveret så han nemlig ganske bestemt bort på en gammel graduale som har sett flere generasjoner enn jeg har sett år. En graduale er, for de uinnvidde, en gammel liturgibok for den katolske kirke. Den inneholder liturgisk musikk som munkene i klosterbevegelsen har sunget sammenhengende i overkant av tusen år. Melodien i stykket jeg jobbet med, og som jeg vel burde ha sett lyse imot meg, var nettopp et direkte sitat fra denne gradualen.

Det er mye man skal vite når man er musikkstudent. Og mye, sånn som i eksempelet over, vet jeg vel egentlig, men så gjelder det å huske på det akkurat i det øyeblikket når du trenger det.

Studiehverdagen på musikkonservatoriet i Århus har satt inn for fullt, også på det mer jordnære planet. Undertegnede har dermed gått inn i en slags robotaktig disiplinmodus. Det er nok slik for mange av oss som har studert noen år, at når studieåret først starter, er tiden for å brette opp ermene kommet. Det er sikkert flere enn meg som ikke fant sin indre slavedriver før et godt stykke ut i bachelorgraden, eller for den saks skyld enda senere.

Min slavedriver er i høyeste grad tilstede, og heter repertoarpress. Det er mye som skal innstuderes og gjøres konsertklart, og det forutsettes i alle fag at jeg alltid kommer godt forberedt. Min personlige hodepine i denne sammenhengen heter partiturspill. Jeg har et helt greit nivå på klaver, jeg kan spille noen stykker, akkorder, og lese noter, men en av mine hyggelige medstudenter har tidligere studert med klaver som hovedinstrument og lista legges deretter. Det må med andre ord øves, og det i store kvanta.

Mellom øvingen, treningen og sovingen – en student må nemlig huske på å gjøre det også – blir det litt tid til andre ting. Den har jeg som studenter flest valgt å fylle med jobb. Jeg har vært heldig og fått en jobb som må sies å være meget nært knyttet til det faget jeg studerer, og jobber som profesjonell korsanger i Århus domkirkes kantori. Det var på en arbeidsdag i domkirken at jeg ble grepet av en mild form for hjemlengsel. Jeg trodde ikke jeg var typen til å savne gamlelandet. Jeg har alltid tenkt på meg selv som litt unasjonalt anlagt. Det er ikke sjelden jeg har fundert på om ikke vi som er studenter har mere til felles med studenter i andre land, enn med nordmenn i andre samfunnslag enn oss selv. Den selvforståelsen fikk seg en knekk da et av dåpsfølgene i domkirken var fullt av mennesker i bunad. Bare synet av den ikoniske nordlandsbunaden, med en lettere språkforvirret landskvinne inni, tente et lite snev av Norge-nostalgi. Et snev som i alle fall varte frem til at efterårsferie hjemme i Oslo ble toppet med årets første snøfall.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *