Det er et spørsmål jeg ofte har måttet stille meg selv. Jeg er en vordende akademiker som den siste tiden har betraktet livet i fra en nytt ståsted – en mors. Jeg studerte internasjonal politikk i USA og Europa, med fordypning i europeisk migrasjon og sivile rettigheter, og jeg vet å sette pris på det stedet hvor jeg nå bor.
Wien i Østerrike har flere ganger blitt kåret som verdens beste by å bo i, basert på en hel rekke kriterier. Etter å ha bodd i Tyskland, Nederland, Tyrkia, Kroatia og mitt hjemland, USA, har jeg og min mann, som er av kroatisk opprinnelse, vært veldig bevisste i vårt valg av Wien som hjemsted for vårt barn. Jeg må si jeg er takknemlig for å ikke måtte ta stilling til de nesten fryktinngydende valg som mødre i USA og andre steder utenfor Østerrike må.
I USA har mange mødre ikke mulighet til å brystfø sine barn og må gi avkall på tid sammen med dem, bare for å beholde jobben. Jeg på min side har derimot kunnet ta fri og tilpasset meg barnet mitt, takket være en lov som sikrer alle mødre, uansett inntekt og stilling, sosialstønad. Det er veldig betryggende å ha støtte fra staten i denne situasjonen.
Nå er det også slik at det å være hjemme med barnet mitt er noe som er så viktig for meg at jeg er villig til å bo i en veldig liten leilighet og klare meg uten mange ting, for på den måten å gjøre situasjonen økonomisk overkommelig. Amerikanske selskaper har kanskje flere kvinnelige sjefer i rekkene enn hva tilfellet er i Europa, et direkte resultat av den unike utviklingen feministbevegelsen i USA hadde. Det var en utvikling som endte med en regelrett kansellering av alle forskjeller mellom menn og kvinner på arbeidsplassen, og som tvang kvinner til å jobbe som menn, snarere enn å gjøre arbeidssituasjonen noe mer vennlig innstilt til kvinner, og menn, som også har familieansvar. Europeiske kvinner på den andre siden, kan ta seg råd og tid til virkelig å gå inn i morsrollen. På samme tid blir pappa-permisjon mer og mer populær, mens kvinner sakte men sikkert klatrer lederstigen.
For min egen del står jeg ved et veiskille og jeg er usikker på hvilken vei jeg skal ta inn på. Jeg trenger fremdeles å tilpasse meg min nye status som ansvarlig for et lite, delikat vesen og jeg har enda ikke kapasitet til å tenke så mye på annet enn akkurat det. Selvsagt er det å kunne utsette avgjørelsen en luksus i seg selv. Jeg kommer nok til å fortsette som engelsklærer så lenge sønnen min Roko, er liten. Når han fyller to kan han gå i statlig barnehage noen timer om dagen, og da kan det hende jeg forsøker å få akkreditering til å undervise ved østerrikske skoler. Eller kanskje jeg fortsetter på doktorgraden jeg startet ved Wien Universitet i fjor høst. En annen mulighet som jeg kanskje fortsetter med, i alle fall på deltid, er å administrere min manns karriere som klassisk musiker. Nylig arrangerte vi egenhendig en stor event ved Schoennbrunn Slott i Wien, hvor Mateo spilte med musikere fra hele Europa.
Uansett hva fremtiden vil bringe meg personlig, er jeg fornød med å bo i et land som gjennom ulike ordninger støtter sine innbyggeres (i alle fall dem som er registrert som sådan – andre blir diskriminert mot, men det er et tema vi kan spare til en annen gang) kulturelle, akademiske og forretningsmessige aspirasjoner, mens man på samme tid sørger for at landet er et godt sted å bo, med offentlig transport, matsikkerhet, barneomsorg, ren luft, offentlige parker og så videre.
Jeg vet at situasjonen ikke er like rosenrød andre steder i Europa og jeg vet at det foregår en stor diskusjon om hvem som skal betale for hva, og den må tas alvorlig. Europas innbyggere forstår ikke at det er i deres egen interesse å stå tettere sammen. Grunnen til det, er rett og slett dårlig markedsføring. Innovative politikere burde kunne komme opp med et kompromiss akseptabelt både for de store kreditorene, og for de land med størst gjeldsbyrde. De bør selge et felles politisk program – ikke bare til statsoverhoder, men til befolkningen i de ulike europeiske land. Euroen burde for eksempel være en viktig kilde til stolthet for europeere, men det potensialet er langt på nær utnyttet fullt ut.
Et område der Europa kanskje har noe å lære av USA, er den sivile rettighetslovgivningen av 1964, som sikret ikke-diskriminering over hele fjøla. En slik politikk kunne ført europeiske stater tettere sammen. Vi vet også at en ‘overnfra-og-ned’ politikk i denne sammenheng til slutt gir utslag, også på det individuelle plan. Det holder ikke at en greker i teorien er beskyttet mot diskriminering når han søker jobb i Nederland, han må også ha tilgang til rimelig juridisk hjelp dersom diskriminering likevel finner sted.
Uansett hvordan man velger å bekjempe europeisk diskriminering og fordommer, vil dette være nøkkelen til å bringe de europeiske land nærmere sammen og gjøre europeisk politikk mer enhetlig. Med sin kvinnelige regjeringssjef, homofile utenriksminister og asiatiske finansminister, setter Tyskland et godt eksempel hva europeisk identitet angår, samtidig som landet legger lista for økonomiske prestasjoner. Og som kontinentets nye leder, finnes det kanskje håp..
Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.
