Roma metro, fremtiden

Fremtiden, en togreise?

0 kommentarer
 
 

Det vil alltid være risikofylt å forsøke å forestille seg fremtiden til en person, et objekt eller et land. Forestillinger blandes med ønsker og drømmer, og skillet mellom realitet og forventning er skjørt. Nettopp derfor har ‘fremtider’ alltid en tendens til å virke rosenrøde.

Antonella Dilorenzo

Antonella er 29 år gammel journalist, opprinnelig fra sør-Italia, men bosatt i Roma. Hun skriver også sin egen blogg: defoodiebus.wordpress.com.

Denne gangen nekter jeg likevel å gi etter for drømmerier. Jeg skal forestille meg min egen fremtid, Europas fremtid, og min fremtid i Europa, på en mer praktisk, kynisk og realistisk måte.

Om jeg hadde skullet måle et lands effektivitet basert på de tjenester landet tilbyr sine innbyggere, ville jeg sagt at disse per i dag finnes varierer så mye fra land til land, at Europa som helhet blir ineffektivt. Kulturer varierer fra nasjon til nasjon, den økonomiske politikken er lite uniform, og aksjoner og reaksjoner er stadig mer ulike. Alt dette gjør Europa til et lappeteppe som nok prøver å fremstå forent, men som er sydd med svært skjør tråd.

Makten og avgjørelsene har ett eneste minste felles multiplum, og det er navnet Europa. Det å leve side om side trenger ikke være ensbetydende med kulturell uniformitet, det kan også bety at man bevarer sine kulturelle særtrekk, uten å måtte finne opp én enkelt, ny, europeisk kultur.

Men for å ta opp igjen tråden angående tjenestetilbud – når jeg skal måle et lands effektivitet på bakgrunn av disse, tenker jeg på metrolinjer. Paris har et metrosystem med seksten linjer, Madrid har tolv, Berlin kan fremvise ti. Roma….to!

Målt i metrolinjer må jeg altså si at jeg ikke føler meg spesielt europeisk. Hver morgen drar jeg, godt innpakket, på leting etter en miserabel plass på et tog som så kjører meg fra én side av byen en annen. Som regel får jeg så min daglige trim ved å ta gatene fra denne Verdens Ende fatt til fots, fordi det ikke finnes noen buss som kan kjøre meg dit jeg skal, uten for store omveier, i rimelig tid.

Sett i lys av dette, hvordan forestiller (= ønsker) jeg meg at min og Europas fremtid skal se ut?

Også jeg må her gi tapt for kontrasten mellom ønske og realitet. Om jeg ser bort fra de mer negative aspektene ved mine fremtidsvisjoner, ser jeg for meg ett enkelt transportnett, ett metrosystem som knytter de ulike naboland sammen. Jeg ser for meg en europeisk fremtid som ett univers, uten avvik, der ulike kulturelle tradisjoner kan eksistere side om side, blandes, knyttes sammen, integreres og eksisterer under ett og samme tak – en felles europeisk mentalitet. Et variert, men samtidig homogent sted, bestående av ulike grupper som deler en felles sivil holdning og gjensidig respekt, det være seg i offentlige henseende som på t-banen en tidlig morgen.

Jeg ser for meg Europas fremtid slik – ett land, uten byråkratiske grenser, og med en felles valuta som har samme verdi overalt. Og jeg velger fremdeles å håpe, og forestille meg, at toget mitt på nytt begynner å rulle, til faste tider og med en uavbrutt rekke holdeplasser, og at jeg kan reise komfortabelt, sittende på et sete.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *