Dublin, Irland, irsk

Irsk liv

0 kommentarer
 
 

For å se for deg din plass i ditt lands fremtid, må du først vite hvor du står i det samme landet i dag.

Michael O'Neill

Michael O’Neill skriver om hvordan det er å være ung i Irland i dag.

Hadde du vært ung i Irland i dag, hadde det kanskje føltes som om å ha et bein i fremtiden og et annet i fortiden. På den ene siden ville du vært helt i front i et land som har tilegnet seg en solid posisjon i verdens nye teknologiske æra – noen av våre beste studenter spesialiserer seg i utvikling av ny og spennende datavare for verdens ledende bedrifter. På den andre siden ville du vært en del av en tradisjon som ikke har endret seg på årevis, og du hadde kunnet slått deg sammen med tusener av unge irer som reiser utenlands for å skape seg et nytt liv annensteds.

Mellom disse to fotfestene finnes et grått feltet hvor ens fremtid avgjøres. Å velge én retning, er å melde seg inn i ‘vi håper på det beste-klubben’, en slags velferds-nasjon som lever på den begrensede sjenerøsiteten til den irske regjeringen, mens man enten venter på at ting skal forandre seg så livet kan angripes på nytt, eller simpelthen håper på det beste. Å følge den andre retningen er imidlertid å bli en del av dette oseanet av irsk ungdom som er overbevist om at de, og bare de, vil kunne finne lykken i et annet land.

Noe så hverdagslig som å møte venner på bussen hjem etter en skoleuke, kan si meg noen om hvilken retning folk velger, og som en direkte konsekvens, hvordan min egen fremtid sannsynligvis vil se ut. Å finne ut hvilke av mine venner som oppnådde arbeidsvisum etter en fryktinngydende søknadsprosedyre, og hvem som med vitnemål i hånden spaserte ut fra universitetet, tok første til venstre og så andre til venstre igjen, for å komme til sosialkontoret, kan være nokså lærerikt.

Som sisteårsstudent er fremtiden full av ubesvarte spørsmål. Alt jeg trenger å gjøre er å sitte ganske stille i universitetets kantine og la alt snakke om eventyr utenlands skylle over meg. «Ingeniører ønsket i Australia og Amerika!», «Multimedia-eksperter trengs i Canada og Kina!» Alt snakket reiser rundt i luften, stanser opp i øret mitt, og gir meg en pause fra en fordømt økonomi. Når unge irer setter på nyhetene en hvilken som helst dag i uken, klarer nyhetsoppleseren alltid, uten store problemer, å tegne et bilde av Irland som minner mest om Titanic på vei ned i dypet. Hvem vil egentlig bo i et så miserabelt land?

Samtidig er ikke alt like ille. Intet land burde defineres utelukkende basert på dets økonomi. Fjellene kollapset ikke sammen med den Keltiske Tiger og naturen gikk ikke opp i røyk med Den Irske Bank. Min fremtid kan ligge i mitt fødeland, hvis jeg velger å lete godt nok etter den. Eire er så vakkert som det alltid har vært, og menneskene her har beholdt sin lite selvhøytidelige humor og en livsanskuelse som nok virker noe merkelig for fremmede, men som vi ikke vil endre på for alt i verden. Stoltheten er der fremdeles, jeg og mine studiekamerater klager over dette landet omtrent daglig, men det er ikke det samme som å si at vi ville fortrukket et annet land. Alt vi vil er å trimme skjegget og sitte igjen med et ordentlig kutt i stedet for budsjettkutt.

Samtidig må man nesten tilgi om en kanadier eller amerikaner kommer i skade for å tro at den Store Irske Hungersnød aldri egentlig tok slutt. Et voldsomt nasjonalt hovmod til tross, stolthet betaler ikke husleien og jeg hører med jevne mellomrom om en venn eller en tidligere klassekamerat som bestemte seg for å søke lykken utenlands. Eller jeg kan sitte hjemme og lytte til en tante eller en onkel fortelle historier fra den tiden da de dro for å starte på nytt annensteds, og lure på om jeg skal velge som dem. Men vil det egentlig være snakk om et valg? Å være ung i Irland i dag er som å bli fortalt at du må slåss mot flere motstandere som alle er større enn deg. Ungdom må bekjempe arbeidsløshet i et land hvor arbeidsplasser er like vanlige som gullskatter ved reinbuens ende. Vi blir overrekt et par blysko og bedt om å løpe før studielånet tar oss igjen, hvis vi er heldige nok til i det hele tatt å få et studielån, altså. Så det er mange spørsmål jeg må stille, selv om jeg ikke har noen kontroll over løsningen, hvis den da finnes. Samtidig, takket være globaliseringen, er jeg sikker på at akkurat det er en sang som synges av ungdom over hele Europa.

Irland er kjent for å sende horder ut i verden, opprinnelig for å skjære seg et stykke av the American Pie, og mer nylig for å dra down under og tenne opp under grillen i Oz. Man kan faktisk begynne å lure på om det finnes noen mennesker igjen i Irland i det hele tatt, eller om landet begynner å minne om Påskeøya, med kun alvorlige steinansikter som skuer ut over det noen en gang kalte for et hjem. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Sant nok, det finnes noen forvokste hoder rundt omkring, men de tilhører stort sett mennesker uten pengeproblemer, og dem vil det nå alltid finnes noen av.

Å være ung i Irland i dag er også å være en del av en stimende stuing av smaker og kulturer. Irland har slått opp døren for folk fra mange ulike europeiske land og unge mennesker av alle farger og trosbekjennelser nyter en craic agus ceol i Dublins gater. Selv har jeg opplevd å synge tradisjonelle irske sanger med finske og polske studenter i en pittoresk irsk pub, for bare minutter senere diskutere detaljene i hvordan man bør skjenke en halvliter med en grei latvisk kar, mens en av vennen mine bestemmer seg for å gå ut og ta en røyk med en nordmann som hardnakket hevder at det finnes bedre craic – eller var det ceol – i Galway enn i Dublin.

Jeg kan forestille meg at slike scener er i ferd med å bli dagligdags over hele Europa. Vi ble nok alle litt skremt at eurokrisen, men om jeg skulle oppsummere min visjon om Europas fremtid i ett ord, ville det bli «ny»: nye muligheter i andre land, formet av nye jobber takket være ny teknologi, som syr Europa sammen på en ny måte.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *