east-german-citizens-climb-the-berlin-wall-at-the-brandenburg-gate-as-they-celebrate-the-opening-of-the-east-german-border-november-10-1989-reutersfile

En påminnelse fra Berlin

0 kommentarer
 
 

Jeg flyttet til Berlin for å lære meg tysk, men etter en måned sitter jeg igjen med langt mer enn tyske gloser og vanskelig grammatikk. I Berlin innser man at det ikke er så lenge siden verden så veldig annerledes ut.

Etter to verdenskriger og som symbol og sentrum for en kald krig som satte dype spor, er konsekvensene fortsatt en del av hverdagen for berlinere. Man møter de ved historiske bygg og plasser, ved arkitektoniske forskjeller mellom øst og vest, i forskjellig politisk syn mellom borgere fra øst og vest, i museer, ved de gamle østtyske signallysene for fotgjengeroverganger, de ikoniske Ampelmännchen og i butikker hvor man betaler mindre for de samme varene her i hovedstaden enn ellers i gamle Vest-Tyskland. For velstandsutviklingen i Berlin har enda ikke klart å ta igjen tapet etter kommunismens styre.

Så for en nordmann på studentbudsjett kan man unne seg god mat i byen, men det tysk kjøkken er ikke akkurat like kjent som det franske og italienske. Man kan finne tysk kraftfor som potetsuppe og den turistvennlige currywursten, men sannheten er at Berlins kjøkken er innvandrernes kjøkken. Man finner en tyrkisk kebabsjappe på hvert hjørne, innimellom finner man gode italienske, greske og vietnamesiske restauranter. De kom som gjestearbeidere etter andre verdenskrig med arbeidet for å bygge Tyskland opp igjen. Mange ble igjen og de over 17 millionene innvandrerne i Tyskland preger i dag både mat- og kulturlivet.

Det å leve i Berlin, er en evig påminnelse. En påminnelse om historier og grusomheter man aldri kan glemme og lærdommer vi ikke har råd til å glemme. De treffer meg hele tiden. Fra gullbelagte brosteiner i gatene utenfor gamle jødiske hjem, som står til minne om de som ble forfulgt og drept på grusomt vis. Til Berlinmurens avtrykk i gatene, der den en gang stod som et voldsomt skille mellom den østlige kommunismen og det vestlige demokrati, både i byen og i verden.

Dette er temaer man lærer om på skolen, som glemmes litt bak dagens konflikter, men som for en ny Berlin-borger som meg, kommer de til bevisstheten med all sin kraft. Som når jeg vandrer over Breitscheidplatz og ser den bombede Gedächtniskirchen stå igjen som en skrekkelig advarsel fra andre verdenskrig og like bak Kaufhaus des Westens, KaDeWe, et luksuriøst kjøpesenter som stod som et symbol for det frie og velstående vesten.

Mens på Brandenburger Tor kan man se for seg lykkelige øst-berlinere klatre over muren i november 1989 uten å bli skutt på av DDR-politiet. Man vasser rett og slett i nyere historie i Berlin. Det er her et barn av 90-tallet, som undertegnede, innser at historien man leste om på skolen ikke er så gammel likevel og konsekvensene fra nazismen og den kalde krigen er mye verre enn man klarte å ta inn over seg.

I dag oppfattes Tyskland for meg og flere fra min generasjon som en selvfølgelig bærebjelke og stormakt i et mer usikkert Europa, men her i Berlin blir man påminnet historien og realiteten. Fred i Berlin og den vestlige verden er ingen selvfølge, la oss aldri glemme det.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *