Flagg Wlaes, Foto Flickr CC

Manglende populisme i Wales

0 kommentarer
 
 

Wales er et land vi kjenner for grønne daler, sauer og drager. For idylliske fjell, for bekker og for elver. Men der bakkene er grønne, er budsjettene røde.

Wales er riktignok ikke egentlig et land, de er en del av Storbritannia. Men hadde de vært et land hadde de nok vært blant Europas fattige. I september i fjor publiserte Joseph Rowntree Foundation en rapport som viste at nesten 25 prosent av innbyggerne i Wales lever i fattigdom. I tillegg går 20 prosent av Wales’ nasjonale budsjett til direkte og indirekte fattigdomsbekjempelse.

Selv om Storbritannia til nå ikke har vært preget av populisme og ekstremisme i samme grad som andre europeiske land, gjør denne økonomiske situasjonen Wales sårbar. Det høyrepopulistiske partiet UKIP (United Kingdom Independence Party) står langt sterkere her enn i Skottland og Nord-Irland. Under Brexit-avstemningen lå Wales mye nærmere England, og flertallet i Wales var for løsrivelse. Kun hovedstaden Cardiff hadde et knapt flertall for å forbli i EU.

Og nettopp Brexit kan gjøre situasjonen verre. Hvert år mottar Wales mottar 680 millioner pund fra EU. Den britiske regjeringen har kun garantert å videreføre konkrete EU-prosjekter i Wales som har blitt godkjent av EU før Brexit. Et lovforslag om å garantere Wales fremtidig økonomisk støtte på lik linje med den de i dag mottar fra EU ble ikke støttet av regjeringen.

Usikkerheten rundt Brexit har allerede begynt å få konsekvenser. University of South Wales, universitet jeg går på, har varslet at 139 ansatte vil miste jobben fra neste år. Det kommer av en forventet nedgang i antall utenlandsstudenter fra EU-land. Dette er særlig dramatisk for lokalområdet hvor arbeidsledigheten allerede er høy, samtidig som den er høy i hele Wales.

I tillegg til økonomiske konsekvenser som kommer direkte av Brexit, er stålindustrien i Wales i fare. I byen Port Talbot er 4000 mennesker ansatte ved stålfabrikken, og mange tusen mennesker jobber i andre bransjer som leverer produkter til stålfabrikken. Fabrikkens fremtid er usikker, og situasjonen har blitt et symbol for den økonomiske situasjonen i Wales.

Et annet parti som kan blomstre i økonomisk usikkerhet er Plaid Cymru. De er et nasjonalistisk parti som har walisisk uavhengighet fra Storbritannia som sin fanesak. De har 11 mandater i den walisiske nasjonalforsamlingen for øyeblikket, bare ett mandat mindre enn de konservative.

Selv om Wales har moderate, nasjonalistiske partier, har de ingen ekstremistiske bevegelser. Ekstremisme har egentlig aldri hatt noen særlig oppslutning i Wales. På 80 og 90-tallet hadde man riktignok en bevegelse kalt Meibion Glyndŵr som aksjonerte mot de høye husprisene i Wales. Prisene ble presset opp av engelske ferieboliger, og over 200 slike ferieboliger ble satt i brann, blant annet ferieboliger som tilhørte konservative politikere og den daværende walisiske nasjonalsekretæren.

Meibion Glyndŵr eksisterer imidlertid ikke lengre, og møter du en waliser forstår du godt hvorfor. Man finner ikke hyggeligere folk enn det man gjør i Wales. Vi snakker om et land der det er uhøflig å gå av bussen uten å takke bussjåføren for turen. De er ikke voldelige mennesker.

Waliserne ser generelt ut til å ha tiltro til de store, trygge partiene på høyre og venstre. Når det er sagt er det plutselig blitt utlyst nyvalg av statsminister Theresa May som skal holdes 8. juni i år. Valgkampen har ikke startet enda, men det kan være interessant å se om de gamle partiene holder på makten, eller om populistiske partier begynner å presse seg frem. Det er ikke noe tegn til noen populistisk bevegelse i Wales ennå. Men det kan fort skje dersom ingen partier kan love økonomisk bedring på en troverdig måte.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *