Six nations, Wales, Rugby, Flickr CC, Phil Rogers

Når rugby er mer enn bare rugby

0 kommentarer
 
 

Rugby er viktig i Wales, men få ting er så viktige som når Wales møter England i Six Nations.

Six Nations er rugbys gjeveste turnering. Den arrangeres årlig, og involverer seks landslag; England, Wales, Irland (inkludert Nord-Irland), Skottland, Frankrike og Italia. Selv om det er fem motstandere, er det i realiteten bare en kamp som betyr noe for waliserne; Wales – England.

Å si at det er mye følelser involvert i dette oppgjøret er en voldsom underdrivelse; det skaper rabalder hvert år.

I 2013 ønsket Wales å spille kampen med lukket stadion-tak. Bortelaget må si ja for at man skal kunne gjøre det, og den gangen gjorde England det. Går man ubeseiret gjennom alle kampene i Six Nations kalles det en “Grand Slam”, og England lå an til å klare nettopp det. Helt til denne kampen mot Wales. England ble knust 30-3, og skylden (æren?) ble lagt på det økte støynivået fra fansen på grunn av det lukkede taket.

I 2015 nektet engelskmennene Wales å lukke taket, men det ble oppstuss likevel. Waliserne satte i gang storstilt musikk og lysshow for å kompensere for det åpne stadion taket. Bortelaget skal alltid entre banen først, men engelskmennene nektet, og ventet til bare minuttet før avspark før de gikk inn. Waliserne trodde kanskje det betydde at de hadde et psykologisk overtak, men endte opp med å tape kampen 21-16.

Engelskmennene hadde i utgangspunktet sagt “ja” til et lukket stadion tak i år, men bare dager før kampen skiftet de mening. Media var i fyr og flamme.

Med alt dette i bakhodet hadde jeg store forventninger når dagen kom, og jeg befant meg på en barkrakk, i en veldig walisisk pub i en liten walisisk bygd, for å se kampen.

Mens klokken tikket mot kampstart, strømmet menneskene inn. Øl ble tappet og drukket i tønnevis, det var god stemning. Men latter og høye stemmer ble plutselig helt tyste når kampen skulle til å starte. Det skulle holdes et minutts stillhet. De færreste i puben viste nok hvorfor. Likevel kunne man høre en påskelilje falle.

Avbrutt av totalt manglende interesse for God Save The Queen tok den hellige stemningen seg opp igjen når den walisiske nasjonalsangen, Hen Wlad Fy Nhadau (Land of My Fathers), ble spilt. Da stemte alle som kunne sangen, i. Det kan virke rart at ikke alle walisere kan sin egen nasjonalsang, men den går på walisisk, noe bare 23% av befolkningen snakker.

Kampen var utrolig jevn, og unormalt mange ganger var man bare centimetere i fra å ta poeng som kunne gitt begge lag en klar ledelse. Stemningen var trykket, men optimistisk. Når Wales klarte en “try” (5 poenger), gikk øl og glass og mannfolk veggimellom. Wales, som er den klare lillebroren av de to lagene, gikk til pause med ledelse.

De ledet helt til 5 minutter før slutt. Da skulle Wales klarere, men sparket ikke ballen langt nok. En engelsk spiller plukket ballen opp, sprang inn en “try”, England tok ledelsen.

Selv om de stakkars waliserne prøvde å heie sine rødkledde i land med få minutter igjen på klokka, var det nytteløst. Wales tapte 21-16, som i 2015.

Selv om kampen på ingen måte endte slik jeg eller de ekte waliserne ønsket denne skulle, var det en fantastisk opplevelse. Det samholdet Wales føler på i denne kampen, følelsen av at enhver waliser fra sør til nord er så oppslukt av samme kamp, er et nasjonalt samhold man ikke finner mange plasser. Det minner om Island i fotball EM i sommer, når hver en islending benket seg foran skjermen for å se neste kamp. Bare at i Wales skjer dette hvert år.

Ioan Marc Jones i WalesOnline oppsumerte fenomenet Wales – England slik: “This isn’t just another game of Welsh rugby. This is a once in a lifetime experience, which occurs at least once a year. This is Wales versus England.”

Tenk om vi hadde hatt Norge – Brasil 1998 følelsen hvert år. Kanskje kunne vi ordnet noe årlig med Sverige? Bare ikke i herrefotball, vær så snill…


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *