David Cameron

Storbritannia og EU: Yes, No, Maybe So

0 kommentarer
 
 

I går (torsdag 18. februar) startet virkelig forhandlingene mellom EU og Storbritannia, der sistnevnte har som ambisjon å få på plass en avtale som endrer deres EU-medlemskap. For å få til det må den britiske statsministeren David Cameron bli enig med alle de andre medlemslandenes statsledere, som nå er samlet på EU-toppmøte i Brussel.

Cameron gikk til valg på at han skulle reforhandle Storbritannias EU-medlemskap. Han har også lovet at en ny avtale skal følges opp med en folkeavstemning om hvorvidt landet skal bli værende i EU eller ikke. Det er altså mye som står på spill.

Bakgrunn

Bakgrunnen for Camerons løfte, som han med kom i januar 2013, var å imøtekomme den stadig voksende delen av EU-kritiske røster i Storbritannia. Det euroskeptiske partiet UKIP hadde økende støtte i befolkningen, men også innad i Det konservative partiet, som Cameron selv leder, hadde misnøyen over tid blitt større.

At mange briter ønsker seg ut av EU er ikke et nytt fenomen. Landet har nesten helt siden det ble medlem hatt et ambivalent forhold medlemskapet. Også i 1975, som bare var to år etter de hadde blitt medlem, hadde de folkeavstemning om de skulle gå ut. Den gang endte det med at omtrent to tredeler stemte for å bli.

Storbritannia har også valgt å stå utenfor deler av samarbeidet underveis. De er blant annet ikke en del av Schengen og har heller ikke euro som sin valuta. Å avgi myndighet til å bestemme over seg selv er ikke noe som står særlig høyt i kurs hos britene. Dersom man skal bruke en stereotypi, ser gjerne britene på seg selv som litt annerledes enn kontinentale europeerne.

Hvorfor vil en del briter ut av EU?

Som i så mange andre sammenhenger er dette et komplekst spørsmål, med mange svar. Det er jo ikke sånn at alle britene som vil ut av EU mener akkurat det samme. Dette har også vært et problem for «nei-bevegelsen», som har fremstått som splittet og kaotisk, med interne stridigheter.

Men det er noen argumenter som blir gjentatt oftere enn andre, blant annet argumentet arbeidsinnvandring og trygdegoder. Det argumenteres for at EU-borgere fra andre land, da særlig Øst-Europa, kommer til Storbritannia for å utnytte seg av deres velferdssystem. Det vil de ha en slutt på.

Et annet irritasjonsmoment for mange briter er overstyring og detaljstyring fra Brussel. Det er en ganske utbredt oppfatning i Storbritannia at det kommer vel mange unødvendige regler fra EU, som for eksempel regulerer hvordan bananer og agurker skal se ut. Det blir ikke bedre av oppfatningen om at det hele skyldes et enormt byråkrati, som ikke gjør særlig mer nytte enn å sysselsette mange menn i grå dress.

At EU har vært gjennom noen vanskelige situasjoner de siste årene har heller ikke bidratt til å skape entusiasme om europeisk samarbeid og dypere integrasjon. Tvert imot så har særlig migrasjonskrisen bidratt til å øke skepsisen.

Hva forhandles det om?

Storbritannia ønsker er at makt flyttes tilbake fra Brussel til London. For å få til dette må de komme til enighet med alle de 27 andre EU-medlemslandene, noe David Cameron har lagt ned mye arbeid i å klare. Han har brukt høsten og vinteren på å reise Europa rundt for å selge inn sine argumenter ovenfor de andre landene.

Den 2. februar i år presenterte Rådspresident Donald Tusk et utkast til en avtale mellom Storbritannia og de andre EU-medlemslandene. Det er dette som er utgangspunkt for forhandlingen som nå pågår på toppmøtet i Brussel.

Dette er de mest sentrale punktene i utkastet som ble lagt frem av Tusk:

Suverenitet: Storbritannia ønsker å tilbakeføre makt tilbake til de nasjonale parlamentene, som de vil gi en mulighet til å stoppe EU-lovgivning. Denne muligheten blir beskrevet som et «rødt flagg».

Konkurranseevne: Dette går ut på å styrke det indre markedet, med enklere og færre lover og mindre byråkrati. På den måten skal EU øke sin evne til å konkurrere med resten av verden.

Euroland vs. ikke-euroland: Land som ikke er medlem av eurosonen skal ikke ha en svakere posisjon i EU enn land som er med i valutasamarbeidet. Det skal også komme tydelig frem at euroen ikke er unionens eneste valuta. Storbritannia vil heller ikke at de skal påvirkes av eurolandenes videre finansielle integrasjon og heller ikke være med på redningsaksjoner av euroland i økonomiske problemer.

Innvandring og velferd: Cameron vil begrense EU-borgeres muligheter til velferdsgoder i Storbritannia. Blant annet vil det føre til at ikke-britiske EU-borgere må ha bodd i Storbritannia i fire år for å kunne motta sosiale ytelser. Dette er den vanskeligste nøtten å knekke. Det går imot et av de mest grunnleddende prinsippene i EU, nemlig at man ikke skal diskriminere på bakgrunn av nasjonalitet. Særlig er det en vond kamel å svelge for noen av de østeuropeiske landene, med Polen i spissen. Det er mange polakker som bor i Storbritannia, de vil da få innskrenket sine rettigheter.

Dersom Cameron kan reise tilbake til London med en avtale, vil han antageligvis kunngjøre at det blir folkeavstemming allerede til sommeren. I folkeavstemningen må britene ta stilling til om de vil bli værende i EU med det reforhandlete medlemskapet, eller om de ønsker å melde seg ut av unionen.

Så kommer spørsmålet:

Hva er alternativene til EU-medlemskap?

En av utfordringene til britene som ønsker seg ut av EU, er at de ikke har klart å skissere et godt og troverdig alternativ til medlemskap. Problemet er at Storbritannia også ved en utmeldelse av EU må ha en form for tilknytning til unionen, og da er det særlig tilgang til det indre markedet som er viktig.

En avtale krever at alle medlemslandene er enige, og de vil nok ikke la britene alene plukke hva de vil være med på.

Mange muligheter har blitt diskutert, men få om noen oppfyller begge de to følgende kriteriene: Sannsynlighet og attraktivitet. Her er en kort gjennomgang av noen av alternativene som har blitt trukket frem:

En mulighet, som har fått en del oppmerksomhet her i Norge, er EØS-avtalen. Det vil i så fall sikre at Storbritannia fremdeles vil være en det av det indre markedet. Problemet, som også flere norske politikere har advart britene om, er at det ikke gir noen mulighet til å påvirke EU-lovene man mer eller mindre er nødt til å innføre. Også statsminister David Cameron har uttalt at dette ikke er en ønskelig mulighet.

En lignende avtale som det Sveits har med EU har også blitt lansert som et alternativ. Denne tilknytningsformen består av et stort antall bilaterale avtaler. Det sikrer at Sveits er en del av det indre markedet, men med unntak av tjenester. For å sørge for like regler hos de to avtalepartene kreves det mer eller mindre konstante forhandlinger. Det er tidkrevende og lite effektivt. Det er usannsynlig at EU ønsker en lignende tilknytningsform med Storbritannia.

Noe som har blitt beskrevet som en mulig løsning er en frihandelsavtale. En slik avtale vil ha sine begrensinger, da de sjelden er like omfattende som det som må til dersom Storbritannia skal ha tilgang til det indre markedet. For å sikre forutsigbar handel mellom avtalepartene, er det ikke usannsynlig at et forhandlingskrav vil være at Storbritannia fortsetter å tilpasse seg EUs lover.

Dette er kun noen få av de mange alternative som har blitt diskutert. Felles for alle er at det er store spørsmål som står ubesvart. Og en ting som er garantert dersom Storbritannia faktisk skulle melde seg ut, er at det uansett blir en lang og komplisert prosess.

Her er lenker til sider der du finner flere mulige alternativer til medlemskap:

Centre for European Reform (tenketank)

CBI (lobby organisasjon)

Policy Network (tenketank)

Slaughter and May (advokatfirma)


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *