Plankesti gjennom myr og skog.

Søndagstur i estisk myr

0 kommentarer
 
 

Det har blitt høst, bladene faller, det blir kaldere, og naturen finner fram årets beste farger. Selv om naturen kanskje ikke er like varm og fristende som i sommermånedene, inviterer den allikevel til flotte opplevelser også om høsten.

Dette landet har vært hjemmet mitt de siste to årene nå, men det er for det meste Tallinn jeg har oppholdt meg i, og det har blitt lite naturopplevelser. Over halvparten av landet er dekket av skog og natur, og jeg har følt på litt skam over hvor lite jeg har vært ute i naturen i løpet av min tid i Estland. Nå har jeg omsider begynt å gjøre opp for det, jeg har tilbragt en søndag i naturen.

Som ung tilbragte jeg gjerne helger i skogen på fisketur, kanotur, eller en formiddag med orientering med familien. Jeg husker spesielt godt da vi drev orientering, at når en post lå på andre siden av en myr, så ville vi helst gå rundt den for å holde oss tørre på beina. Og vi satt oss aldri ned for å spise Kvikk Lunsj på myra, vi fant heller et mer sjarmerende sted å innta den og de vakre inntrykkene. Til og med om vinteren når vi var ute på skitur, så slo vi aldri camp på myra, selv om den var frosset, tørr, og hadde et lag med snø over seg. Nei, vi fant oss alltid plass inne i skogen et eller annet sted. I Estland derimot, er det myra som er selve destinasjonen for en tur ut i naturen!

På samme måte som vi gjerne drar til et tjern og kanskje går rundt det, eller vandrer opp på en ås eller et fjell, er det myra som er hovedmålet for mange friluftsfolk her borte. Jeg har undret meg over hva det er med folket her, og deres fascinasjon for våtlandsskap.

Jeg har sett studentorganisasjonene arrangere gåturer i myra, jeg har sett folk publisere bilder av seg selv gå søndagstur på myra, og jeg har til og med sett Estland markedsføre en gåtur i myra som en av hovedattraksjonene de har å tilby til de som velger å reise hit. Er dette bare i mangel på annen spektakulær natur? Er det fordi de av en eller annen merkelig og uforklarlig grunn bare elsker myr? Eller er det faktisk en helt utrolig opplevelse å gå over våt mose?

1

Den eneste måten å finne ut av det på er jo rett og slett å prøve ut dette selv. Jeg dro ut til en myr som ligger 45 minutter med buss øst for Tallinn, Viru Raba. Det var tidlig om morgenen, på en helt klar høstdag, halvfrossen bakke og frostrøyk ut av munnen da jeg gikk av bussen langs hovedveien som fører deg til St. Petersburg om du sitter på bussen lenge nok.

Etter 15 minutters gange fra hovedveien kom jeg fram til Viru Raba, en myr med sin helt egen parkeringsplass, det hadde jeg ikke sett før. Noen meter videre inn i skogen hadde myra også sin egen informasjonsplakat, med informasjon om oppmerkede løyper, samt planter og dyr en kan finne i dette området. Enda noen hundre meter innover startet myra, og ikke bare var løypene oppmerkede, det var lagt planker over myra så en skulle kunne komme seg tørrskodd gjennom. To kilometer av løypene var til og med tilrettelagt for rullestolbrukere, et knall tiltak for øvrig.

Langs med stien fantes det omtrent hver kilometer sitteplasser, samt informasjon om hva en kunne se rundt seg. Informasjon om forskjellige planter, fenomener, insekter og dyr. På et punkt var det til og med et utkikkstårn en kunne gå opp i for å få bedre utsikt ut over våtlandskapet.

Dette var rett og slett en myr hvor hva du skulle oppleve var bestemt på forhånd. Hele myra føltes litt som et museum, hvor du følger guiden din fra a til å, en guide som kaster informasjon etter deg, selv om det du helst vil er å ha en rolig søndag i skogen. Planker over den våte myra er for så vidt praktisk for å holde seg tørrskodd, men all denne tilrettelegginga og informasjonen gav friluftsmannen i meg litt avsmak.

Selv om jeg mistet litt av frilufts følelsen ved å bli guidet gjennom både skog og myr i Viru Raba, ble jeg overasket over hvor fin og spektakulær en myr kan være. Dette er ting jeg har blitt bedt om, eller av ren intuisjon har valgt å gå rundt hele livet; fattern ba meg gå rundt, kartet ba meg gå rundt, speiderlederen ba meg gå rundt, jeg måtte rett og slett bli 25 år, og flytte til Estland før jeg for første gang valgte å gå over myra.

Kanskje myrene hjemme i Norge simpelthen ikke er så fine å se på, kanskje vi ikke har oppdaget myras sjarm, en ting som er sikkert er at denne myra var et syn for øyet. Et flott og frodig landskap med trær, mose og gress i høstens farger, små svarte tjern med speilblanke overflater, stillhet og frisk luft. Ja, den opplagte ruta ga meg kanskje ikke følelsen av villmark, men jeg fikk i alle fall en opplevelse av natur, flott natur.

Nordmannen i meg foretrekker fortsatt fjell, skog og vill natur, men etter å ha prøvd myra selv, ser jeg at disse esterne kanskje ikke er så gale allikevel


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *