En halv og en hel potet

Språk

1 kommentar
 
 

Det er en stund siden jeg har klart å skrive et innlegg til ieuropa.no. Det er ikke fordi jeg ikke har forsøkt – det har jeg nemlig gjort ganske iherdig – men heller fordi det danske begynner å miste sin sensasjon.

Misforstå meg riktig; jeg er stadig meget glad for Aarhus, for musikkonservatoriet og for alle de fine menneskene jeg har møtt her, men det blir stadig vanskeligere å se det hele utenfra. Jeg har flere ganger fabulert om at jeg på en måte ikke er en ordentlig innvandrer, at jeg nærmest bare har skiftet fylke innad i det nordeuropeiske landet Skandinavia.

Når det er sagt, er det mange av danskene jeg møter for første gang, som ikke kan høre at jeg er fra Norge. Senest forrige uke fikk jeg vite at jeg snakker dansk som en tysker eller nederlender – jeg vet ikke hvordan jeg skal forstå det, men jeg har landet på at jeg er glad for å ha visket ut min norske aksent. Menneskene jeg møter har byttet «er du fra Norge?» med «hvor kommer du fra?».

Et betegnende eksempel på min personlige lost in translation var da jeg i en undervisningssituasjon skulle snakke til en svenske, to nordmenn og en danske. Jeg sa kjekt til dem at de kunne forvente å få det hele servert på klingende norsk, i og med at danskene var i mindretall. Allerede den neste setningen var pære, og da mener jeg virkelig hermetisk pære med flødeskum, dansk.

I den grad jeg kan snakke dansk, jeg vet at noen av mine danske lesere trekker på smilebåndet av den påstanden, synes jeg å fornemme at det hele dreier seg om språkets plassering i munnen. I vår hjemlige og velmente norske hverdagsmobbing av dansker sies det ofte at de har en kartoffel (potet red. anm.) i munnen mens de snakker. Jeg har med interesse stirret på mange av mine danske venner og bekjentskaper, og kommet fram til at om det skulle finnes poteter der inne, så er de veldig gode til å skjule dem.

Selv synes jeg det er lettere å gjøre meg forstått hvis jeg lar poteten ligge i kjøleskapet. Dansk ligger, etter min mening, ganske langt fremme i munnen, og er et meget bløtt språk. Der vi har konsonanter like markante som Lofoten, like eksplosive som Kongsberg våpenfabrikk, og like tallrike som eksterne konsulenter i det offentlige, er danskenes forråd av vokallyder like subtilt som en akvarell, like omskiftelig som en kameleons hudfarge, og like lite konsekvent som enhver yrkespolitikers hukommelse.

Jeg liker dansk fordi det hver eneste dag evner å overraske meg. Hver eneste gang jeg tror jeg har gjennomskuet en uttaleregel, viser det seg at den tilsynelatende kun gjelder i Magasins åpningstider på søndager, for verb i 1. futurum, eller hvis man er Nordjyde, men ikke hvis den jeg snakker til står på hodet.

Mitt forhold til dansk er, som denne teksten muligens allerede har hintet om, todelt. Det er både et kjærlighetsforhold, en dyp fascinasjon for evnen til subtilt å bytte klangfarge, og en kamp for å forstå, systematisere og mestre fargespillet like presist som i et gammelt kinesisk tusjmaleri.


1 kommentar

  • Simon Drew sier:

    Du har fuldstændig ret, Asbjørn! (Or, as we say in English: you have full-standy right!) Nøglen til perfekt dansk er ikke evnen til at udtale, men evnen til at høre nuanceforskellen mellem af 2 ens lyde!

    Det er ikke noget som jeg (indvandrer) ligger søvnløs om natten og funderer over, men det er til gengæld noget, som kan få selve rolige danskere helt oppe i det røde felt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *