Brostein, PixaBay

Trollene lever!

0 kommentarer
 
 

Vold er aldri riktig svar, bortsett fra når spørsmålet er ‘hva ender en fredelig protestmarsj i Nord-Irland vanligvis med?’

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Småkriminelle er en del av livet mitt, en stor del. Det er ikke det at jeg ønsker at de skal være det, men jeg har ikke noe valg. Lik mennesker som er så uheldige å bli diagnostisert med sykdom. De spurte aldri om å bli syk, de vil ikke være syke, og likevel er de syke, likevel strever de mot noe de ikke forstår, og som ødelegger det som ellers ville vært en solskinnsdag. Jeg går ut i fra at småkriminelle oppfører seg noenlunde som sykdommer. Du har ikke spurt etter dem, du vil ikke ha dem, og likevel er de der, tvinger seg på deg som et slags mystisk utslett.

Likhetene mellom småkriminelle (og andre forbrytere) og sykdommer kunne jeg brukt hele denne bloggen på å liste opp. De er som en aggressiv vekst som spiser opp friskt vev og som ikke på noen måte kommer verten til gode. Behandling er dyrt, og det finnes ingen garanti for å bli permanent frisk. Og vet du hva? I Irland er småkriminalitet en sykdom vi bygger opp under, snarere enn å kurere.

Dette viser seg fremfor alt i den nåværende, langvarige økonomiske resesjonen. Det er fullt mulig for et barn å vokse opp i den tro at det ikke gjør noe å få pletter på rullebladet før fylte fjorten år. Dette barnet er uansett overbevist om ikke å ha noen fremtid. Vi er kommet dithen at de som utnytter vanlige, ærlige mennesker er institusjonalisert inn i velferdsstaten, og ser ikke lenger at det finnes alternative livsstiler. Uansett, jeg skal endre litt retning før dette blir en ren sosiologioppgave. Saken er at den at småkriminalitet blir virkelig irriterende når du, personlig, stadig møter den.

Man kan jo tilgis for å tenke at det beste ville være å sette alle håndveskenappere og dopede ablegøyemakere i karantene i et fjernt fengsel et sted. Så kunne de gå de der og drive, langt borte fra folk, og bøye hodet i den skammen de i alle fall burde føle over å ha snudd ryggen til samfunnet.

Men det er ikke bare deres skyld. På mange måter slutter disse menneskene bare en sirkel, de viderefører en lidelse som ble overrekt dem via uheldige omstendigheter. Noen ganger er det samfunnet som feiler. Når samfunnet går opp i liminga, finnes det alltids noen som er villige til å krype gjennom sprekkene og gi et deprimert eller bittert sinn det dopet det trenger for å snu seg mot fellesskapet.

De samler seg i Dublins hovedgater og fartsårer, hvor de blander seg med massene mens de drikker fra dårlig skjulte ølbokser og lar misbruket forene dem. Jeg tviler liksom på at de er der fordi de skal i banken og betale en regning, eller på skattekontoret for å høre om likningen. De kommer bare inn til byen, på busser som staten subsidierer til deres fordel, og vaser rundt hele dagen på leting etter noe å fylle tiden med. Etter hvert fyller de den med å snylte på oss andre.

Småkriminelle er det motsatte at T-Rex dinosaurer. Alle som har sett Jurassic Park vet at om du står helt stille, kan ikke T-Rexen se deg. Den strategien er nytteløs i møte med en småkriminell. Det øyeblikk du blir en del av møblementet i Dublin, det være seg på bussen, om du snakker i telefonen eller tar en røyk, så er de over deg som duer over en brødskalk. En annen måte du kan tiltrekke dem på, er å sette deg ned i sola og ta en kaffe. Gudhjelpedegvel hvis du bestemmer deg for å røyke. Det er alltid det samme – Unnskyld, kan jeg bomme en røyk/har du vekslepenger/hva er det du spiser/drikker/har på deg.. ? Tonen er alltid bedende og full av selvmedlidenhet, men den blir raskt aggressiv om du sier nei. Du er faktisk heldig hvis de da forsvinner, heldig som blir sett ned på av den selv-utnevnte arrogante tigger. Det er ikke til å tro.

Så har du den mulige julinga som venter på det uheldige offer for en virkelig drittsekk. Når en slik en ser seg ut et offer kan enhver tilfeldig forbipasserende få følelsen av å være tilskuer til en naturdokumentar: den skjøre gasellen som ble kom bort fra flokken ved vannhullet. Vi kan alle se hyenen som ligger skjult i buskene, men skal vi intervenere? Ville ikke det endre naturens iboende balanse? Det kan virke enkelt, men det mest høflige svar til et hvilket som helst spørsmål, kan føre til blodsutgytelse. Det beste er å løpe, med mindre du har lyst til å måle krefter, da. Det er ingen vits å forsøke å snakke slike til fornuft.

Det er på tide å runne av. Som sagt, vold er, i alle fall nesten aldri, et godt svar, uansett hvor galt livet har fart med deg. Men sørgeligst av alt dette, er at det er lite å gjøre med slik impulsiv kriminalitet. Gode mennesker er som løver eller blåhvaler i naturen, sjeldne, men fantastiske og verdige eksemplarer når du kommer over dem. Kriminalitet, mine damer og herrer, er i denne sammenheng som en snikskytter, så når du møter en blåhval eller en løve på livets vei, gjør du lurt i å verdsette dem.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *