Aarhus Domkirke

Memento mori!

0 kommentarer
 
 

Jeg arbeider, som jeg har nevnt tidligere, i Aarhus Domkirkes profesjonelle vokalensemble. I den jobben ligger det flere forskjellige tjenester.

Det er den vanlige høymessen hver søndag klokken 10, der vokalensemblet alltid deltar, og det er en mindre gudstjeneste klokken 17, der to medlemmer av vokalensemblet deltar. Denne er etter alle kunstens regler styrt gjennom en elegant turnusordning som sørger for at vi alle sammen får like mange tjenester.  Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver noe her om Domkirkens vaktplaner, er de ulike trappene som finnes i Aarhus Domkirke og som dermed må forseres i henhold til planen.

Det er blitt meg fortalt at denne kirken med sitt 96 meter høye tårn er Danmarks høyeste. I en så høy bygning, særlig av den typen som stammer fra 1190-tallet – noen år før heiser, rulletrapper og universell tilrettelegging, er det nødt til å være trapper. Jeg har hatt et avslappet forhold til trapper hele livet, helt frem til mine første 17-tjenester.

Trappen opp til orgelgalleriet, der vi arbeider vanligvis, er med unntak av det ene løse trinnet og det litt løse tauet som forestiller rekkverk, levlig. Den er bratt, svingete og absolutt ikke for sveklinger, men den går an, for den har i det minste vegger rundt seg, og er bygget av noe så tillitvekkende som stein.

Det er verre med den trappen som går opp til kirkens andre orgel – det som er i bruk ved 17-tjenestene; den henger i taket ved hjelp av noen tynne stålstenger, er så bratt at det ikke sømmer seg å beskrive den med et passende adjektiv i kirken, har fritt utsyn mellom alle trinnene, og har noen tynne små stålstenger til rekkverk. Som for å understreke hvilken pingle jeg er i møte med den sistnevnte trappen, rister den i takt med mine skjelvinger på vei opp.

Når man så endelig har kjempet seg opp trappen ved hjelp av all mulig viljestyrke, og varme tanker om en fremtidig lønnsutbetaling fra domkirken, befinner man seg over kirkens kor (den delen av kirken som ligger fremme ved alteret). Her har man fritt utsyn til en minnetavle med kunstferdig utformede dødningshoder og teksten memento mori – husk, du skal dø.

Jeg er bare 26, men har i det siste blitt minnet på konsekvensene ved å bli eldre. En av dem er av rimelig verdslig karakter, og befinner seg i det minste litt nærmere bakkeplan enn mine innledende påminnelser om døden.

Jeg skal, i forbindelse med en studietur med dirigentklassen fra Det Jyske Musikkonservatorium, reise fra København til Aarhus med tog. Det virket rimelig å spørre i billettluken om muligheten for studentrabatt. Innledningsvis var det helt i orden og ikke noe problem.  Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før jeg ble spurt om jeg har Wildcard – et kort du kjøper for å få rett til rabattordningen for studenter. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde Wildcard, men at jeg veldig gjerne ville kjøpe et. Når mannen i kassen endelig klarte å avkode mitt gebrokne dansk-norsk, spurte han høflig om jeg var dansk. Like etter kom han på at man godt kunne kjøpe Wildcard som utlending, man må bare være under 26 eller få dansk SU.

26-årsalternativet er av åpenbare grunner utelukket, men det er dessverre drømmen om penger fra Statens Uddannelsesstøtte også. Det er etter sigende ikke noe problem for meg å få det, jeg må bare bo her i fem år og jobbe 30 timer i uken i to av dem, eller gifte meg med en danske.

Jeg har en kjæreste jeg gjerne vil beholde i Norge, men kanskje Borgerservice, det danske kontoret for alt mulig offentlig, kan fortelle meg hvordan man inngår et proformaekteskap?


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *