Østerrike

En smak av resesjon – i Østerrike

0 kommentarer
 
 

Østerrike sees gjerne på som en liten lomme av sydende økonomisk aktivitet. Likevel er ikke landet immunt mot de store økonomiske problemene til de mange utenlandske studenter, spesielt de fra Øst-Europa, som studerer ved Wiens universitet.

En annonse jeg la inn på et nettbasert studentforum nylig, skulle vise seg å gi et godt bilde på hvor dramatisk situasjonen er – og hvor store endringer som har funnet sted siden jeg selv var student for mindre enn et tiår siden!

Jennifer Granic

Jennifer Graniç kommer opprinnelig fra USA, men har bodd en rekke steder i Europa. Nå har hun slått seg ned i Wien, med et lite barn og mann.

Jeg la altså inn en annonse hvor jeg søkte barnevakt for min ett år gamle sønn. Det dreier seg ikke om mer enn én til to sporadiske timer i måneden. Hovedkriteriene var at kandidatene burde bo i samme nabolag som oss, og helst snakke engelsk og eller kroatisk.

I min studietid ville en slik annonse greit blitt besvart med en uformell epost hvor man beskrev interesser, kanskje man gav en referanse, samt epost adresse og telefonnummer. Alt utover det ville blitt oppfattet som overflødig, og kanskje til og med blitt sett på med mistenksomhet, for hvorfor skulle man ta så alvorlig på en sånn type jobb?

I min tid kunne man bare bestemme seg for å ta noen barnevakter, og så kom jobbene nærmest av seg selv. Jeg fikk en gang jobb som barnevakt fordi min engelskprofessor hadde med seg datteren til undervisning, og hun proklamerte høyt hvor godt hun likte mitt sebra-stripede hårband. Jeg var mer enn fornøyd med å underholde den lille jenta og lillebroren hennes noen kvelder hver måned i bytte for middag og åtte dollar i timen.

Men det var i 2003. I mellomtiden er det blitt 2013 og jeg har selv en liten baby som trenger ettersyn når min mann og jeg går ut. Jeg var faktisk spent, da jeg la ut annonsen, på om noen ville ta seg tid til å svare.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. I løpet av en uke mottok jeg over førti søknader og mer enn 10 telefoner, alle hadde CV, desperate bilder av søkeren som poserte sammen med barn, og åpenhjertige brev der jeg kunne lese om motivasjoner, livssituasjoner og ambisjoner innen barnepass..  Noen tilbød seg å vaske og lage mat ved siden av å se etter barna. Søkerne skrøt av deres evner innen engelsk, tysk, kroatisk, fransk, spansk, italiensk og nepalsk, for ikke å snakke om deres bachelor – og mastergrader. Søkere ringte fra steder så langt unna som Slovakia og Bosnia-Herzegovina.

Jeg var regelrett sjokkert. Jeg vet jo fra aviser og historier jeg er blitt fortalt at Europe er i økonomisk resesjon, og at folk over hele kontinentet har det forferdelig tøft i sin jakt på en slags normalitet, men femti søknader for en jobb som barnevakt av og til!

Og jeg som trodde min mann og jeg hadde det vanskelig. Vi er begge tvunget til å overleve som frilansere, siden ingen av oss har full adgang til det ordinære østeriske arbeidsmarkedet, ettersom vi ikke er østeriske. Vi bor i en liten studioleilighet, og vi har en haug med ubetalte regninger. Likevel har vil aldri måttet ta arbeid på andre felt enn det vi er utdannet innen, ei heller underbetalt arbeid har vi måttet akseptere. Vi går gladelig med på å senke levestandarden i betydningen kvadratmetermål, men vi har aldri måttet akseptere å senke vår profesjonelle standard.

Vi er begge migranter, men vi ble aldri tvunget til å migrere. Vi ville begge kunne vente oss greie jobber på våre respektive felt om vi skulle velge å vende tilbake til henholdsvis USA og Kroatia. Vi har selv valgt denne tilværelsen, og det har vi gjort fordi vi verdsetter ting som et kultivert publikum for klassiske konserter, muligheten til å ta trikk til jobb, og en arbeidssituasjon som gir reell mulighet til å balansere jobb- og familieliv, som tilbyr rimelig lønn og ferie og en familievennlig arbeidslovgivning. Samtidig setter vi også pris på mindre ting, som Wiens flerfoldige og allestedsnærværende parkbenker.

Svarene jeg fikk da jeg søkte etter barnevakter, demonstrerte ganske tydelig at våre valg handler om livsstil, ikke om liv i sin egen rett. De gjorde de også klart hvor mye folk sliter, og det rett utenfor vår egen stuedør her i Wien.

Til slutt måtte jeg velge mellom en mannlig kroatisk operasanger som hadde vært min manns romkamerat og som hadde sendt en søknad på feilfritt engelsk, og en kvinnelig fotograf og kunstner, opprinnelig fra Slovenia, som bodde i en leilighet knappe 400 meter fra oss. Hele opplevelsen gjorde meg veldig ydmyk. Jeg følte meg så takknemlig for hva jeg har fått her i livet, og for at jeg ikke er avhengig av slike strøjobber for å klare meg.

Jeg ble plutselig veldig oppmerksom på hvilken luksus det er å kunne fatte et slikt valg. Jeg sendte en takk til oven for min egen livssituasjon, og besluttet å bevare ydmykheten så godt jeg bare kan. Tankene vandret videre til tilstandene andre steder verden, hvor ikke bare økonomiske vanskeligheter, men trusler mot liv og helse er dagligliv. Syria, for eksempel. Leiligheten vår i Wien er kanskje liten, men vi kan gå ut på dagen når som helst på døgnet uten å frykte for vårt velbefinnende. Det er den eneste lille trøst jeg kan komme på å gi de mange europeiske ungdommer som akkurat nå strever for å få endene til å møtes.

Dette innlegget er en del av serien Europabloggen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *