Depresjon

Noe mot smertene

0 kommentarer
 
 

Godt nytt år alle sammen! Jeg er ikke noen tilhenger av nyttårs-resolusjoner ettersom jeg ikke liker brutte løfter, men som folk flest, vet jeg at jeg må gjøre noen endringer i livet mitt.

Likevel, til tross for at fjoråret brakte med et noe dystert møte med skjebnen, er det tvilsomt om 2015 vil få meg til å endre min holdning til livet. Akkurat det vil antakelig kreve 2015 hjerne-operasjoner, og ikke bare en ny kalender.. Det er nå en gang slik, at det vi tenker mye på, det vokser seg større..

… og jeg lot min bekymring vokse seg til det rene Amazonas. Tro meg, det er vanskelig å finne veien ut av jungelen når du er kommet dypt nok inn i den. Det rare med smerte og depresjon er at man blir vant til det. Det blir som en ny «bestevenn» som, dersom vi ikke sørger for å bli kvitt dem, vil følge oss resten av livet.

Jeg bestemte meg for å ta opp dette temaet her, fordi jeg ikke synes at det snakkes nok om i mediene generelt. Tenk bare, det er noe vi stadig støter på i dagliglivet, men det får liten oppmerksomhet, og det er ikke et tema man snakker om i beste sendetid akkurat. Det å se fattige barn fra utviklingsland og reportasjer fra krig og naturkatastrofer, teller ikke. Det får som regel folk som oss til å føle oss enda verre, det gir skyldfølelse fordi vi er ulykkelige, til tross for at vi har det så bra. IKKE BRA!

Finnes det noen annet enn medisiner som kan hjelpe et gjennomsnittsmenneske som strever med depresjon? Noe jeg synes var interessant i den perioden da jeg var deprimert, var å snakke med mine engelske venner. Alt jeg fikk til svar var unnvikende blikk og en god del beklemthet. Jeg hadde ikke inntrykk av at denne reaksjonen skyldtes at problemet mitt var så komplekst, men snarere deres manglende evne til å takle informasjonen.

Hjelpeløsheten vokste i stemmen deres, og ble etterfulgt av desperate forsøk på å skifte samtaletema, slik at de kunne snakke om noe de følte seg trygge på.

Jeg følte meg sveket og litt fornærmet, og mistet etter hvert lysten til å være sammen med andre mennesker. Kjæresten min var bekymret for meg, og noen ganger tvang han meg til å gå ut og ta en drink med venner, men det resulterte kun i ukontrollerte og uønskede reaksjoner fra min side. Jeg klandret ham for det meste, og jeg anklaget ham for å være egoistisk når han tvang meg til å gjøre ting som nok gjorde ham glad, men som ikke nødvendigvis ville glede meg.

Mitt største problem var at jeg var ett hundre prosent i kontakt med meg selv. Jeg visste hva problemet mitt var. Jeg visste at ambisjonene mine var i ferd med å ta overhånd. Likevel, det å være nedenfor og narkoleptisk føltes, vel, komfortabelt på et vis. Ikke misforstå, det var ikke den beste sinnstilstanden, men den var meg heller ikke fremmed, det var tanker jeg kjente og som jeg trodde jeg allerede hadde lykkes med å ta brodden av.

Men så begynte kroppen min å gjøre opprør. Jeg fikk alle mulige symptomer, konsentrasjonsproblemer, temperatursvingninger. Jeg begynte å føle veldig mye, men jeg må likevel si at kjæresten min stod last og brast med meg gjennom hele perioden, selv om alt dette var nytt for ham. Han har et veldig optimistisk vesen, og det å omgås en mørk tordensky, var nok ikke bare enkelt. Likevel maktet han det kunststykket det er å støtte meg, og å få meg til å føle meg elsket.

Skjønt det er ikke sikkert jeg gav uttrykk for så mye takknemmelighet mens det stod på.

Jeg fikk ladet batteriene på ferie hjemme i Polen, omgitt av venner og familier, mennesker som har kjent meg hele livet og som jeg ikke kan gjemme meg for. De leser meg som en åpen bok, og det var akkurat det jeg trengte. Samtidig som de var trøstende og forsiktige, understreket de meg på hvor nær jeg var kommet total selvutslettelse, og ba meg fokusere på alle de positive tingene i livet mitt. De minnet meg på at problemene tross alt var midlertidige, og ville forsvinne. De fortalte meg at de var stolte over det mennesket jeg var blitt, og sa at jeg ikke kunne la meg knekke av tåpeligheter, når jeg hadde ut langt verre ting. De hadde rett.

Etter en uke borte fra Storbritannia begynte jeg å revurdere min holdning til livet. Jeg så at jeg var veldig streng mot meg selv, og begynte å lure på om det kunne være en grunn til at så mange mennesker var glad i og støttet meg. Kanskje var det på tide at jeg sa meg enig med dem?

Når jeg først var kommet dithen, innså jeg også at fjoråret, det året som jeg klandret for alle mine problemer, også hadde bragt meg mange fantastiske gaver. Jeg tok en mastergrad, noe som for meg var veldig nytt og spennende, det meste av tiden i alle fall. På universitetet hvor jeg studerte, møtte jeg også mitt livs kjærlighet, et menneske jeg burde forsøke å komme enda nærmere, snarere enn å støte ham fra meg hele tiden. Jeg besøkte Etiopia, hvis innbyggere jeg umiddelbart ble veldig glad i, og hvor jeg også fikk sett fantastisk natur. Jeg har også delt uforglemmelige øyeblikk med vennene mine, det være seg over en kopp kaffe eller på Skype, eller begge deler på én gang. Og jo, jeg har mennesker som er glad i meg selv i det fjerneste verdenshjørne. Er ikke det en gave?

Dette er bare noen av all de positive hendelsene som fjoråret brakte med seg, og med dem i mente ønsker jeg å så noen lykke-frø for det neste året. Dette er frø som vil vokse seg til fremtidige skatter, verdier som jeg ikke vil trenge å lete etter, men som vil være rundt meg og med meg hvor enn jeg går. Jeg håper at også du har noen lykke-frø du kan så, og som kan vokse seg til veritable jungler av vennskap og godhet. Det er en form for suksess som ikke måles i inntektsnivå, men i alt det vakre du oppdager om deg selv og om verden rundt deg.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *