Signering av ny lov

Hvordan blir en EU-lov til?

0 kommentarer
 
 

Når det kommer til å lage lover og utvikle politikk kan EU minne om en vanlig stat. Europakommisjonen (som oftest omtalt som kommisjonen) foreslår nytt EU-lovverk, mens Europarlamentet og Ministerrådet vedtar eller forkaster forslaget. Kommisjonen kan ses på som EUs «regjering», og parlamentet og Rådet som to kamre i EUs «nasjonalforsamling». 

Det er kommisjonen som tar initiativ til nytt lovverk. Det gjør den på bakgrunn av et behov for eller ønske om å regulere på et område der EU har mulighet til å lage nye lover.

EU kan kun regulere områder hvor medlemslandene har gitt fra seg hele eller deler av sin suverenitet. Det betyr at det fremdeles er mange områder som EU ikke har myndighet til å lage lover. Det gjelder blant annet skatt og militære.

Prosessen starter ofte med arbeid i kommisjonens ekspertgrupper. Dette er et av få steder hvor også Norge kan påvirke et lovforslag i EU. Norge har ca. 50 eksperter på politikkområder som er relatert til det indre marked.

Etter høringsrunder og forarbeid i komiteene lager Kommisjonen en såkalt Grønnbok, som beskriver bakgrunnen for og ulike problemstiller knyttet til det nye lovforslaget mer i detalj. Grønnboken blir først sendt ut på en bred høring. I høringsrunden kan alle som mener der er berørt aktører utenfor EU-system kan si hva de mener.

Kommisjonen vil deretter ta stilling til alle uttalelsene, før de leverer et ferdig lovforslag. Det ferdige forslaget kalles en hvitbok. Hvitboken sendes til parlamentet og Rådet for behandling og vedtak.

En lovgivningsprosess i EU tar som regel flere år fordi det er så mange EU-institusjoner, medlemsland og andre berørte parter som er involvert.

Flere ulike prosedyrer

EU har tre forskjellige prosedyrer for hvordan å vedta lover. Den som blir brukt mest er den alminnelige lovgivningssprosedyren. For at en ny lov skal bli vedtatt må både parlamentet og Rådet bli enige. Begge institusjoner kan foreslå endringer til Kommisjonens forslag, men til slutt må de komme til en felles enighet.

Er det ikke enighet kan et forslag bli behandlet i flere runder. Er det fremdeles ikke enighet etter to behandlingsrunder går saken til et forliksutvalg. Blir utvalget enige om et kompromiss i løpet av åtte uker kan forslaget vedtas. Blir de ikke enig forkastes forslaget. De folkevalgte i parlamentet er med dette sikret mye innflytelse over EUs lovgivning.

På noen få andre saker kan to andre prosedyrer benyttes. Disse to kalles konsultasjon og samtykke.

Ved konsultasjon sender Kommisjonen sitt forslag til Rådet. Rådet ber deretter om parlamentets vurdering. Dersom parlamentet endrer på forslaget går det tilbake til Kommisjonen som vurderer om de skal ta hensyn til endringene, før de igjen sender det til Rådet. Rådet kan da bestemme om de vil gjøre endringer eller vedta forslaget som det er. Gjør de endringer krever det enstemmighet for at forslaget skal bli vedtatt, gjør de ikke det kreves det flertall. Parlamentet har en begrenset rolle.

Samtykke ligner på konsultasjon, men her kan parlamentet kun godta eller forkaste Rådets forslag. En godkjennelse krever absolutt flertall i parlamentet, det vil si mer enn 50 % av parlamentets medlemmer. Forkaster parlamentet forslaget går det ikke videre. Denne prosedyren brukes blant annet når man skal behandle opptak av nye medlemmer i EU.