Oppdrett

Fiskeri

0 kommentarer
 
 

Norge og EU har et tett samarbeid på fiskeriområdet. Norge er en av de største fiskeprodusentene i verden, og EU er vårt desidert største marked. Vi har også et felles ansvar for fiskeriforvaltningen i Nordsjøen. EUs fiskeripolitikk har derfor stor betydning for den norske næringen.

Siden begynnelsen av 1970-tallet har EU hatt en felles fiskeripolitikk, som regulerer forvaltning, størrelsen på fiskeflåtene, kontroll og støtteordninger. Siden den gang har politikken gått gjennom flere store endringer.

EUs fiskeripolitikk har tidligere blitt kritisert på grunn av overfiske. Gradvis har havet blitt tappet for enkelte typer fisk. For å få en stopp for dette problemet har EU tatt grep og legger nå opp til en mer bærekraftig utnyttelse av havet. Fra 2015 er det innført et utkastforbud, likt det vi lenge har hatt i Norge. Fiskere blir oppfordret til å bruke miljøvennlige løsninger, samtidig som det er innført strengere fiskekvoter. Det er også viktig for EU å ta vare på kystsamfunn og menneskene som arbeider i fiskerinæringen. For å oppnå dette har man blant annet samlet fiskere og andre interessegrupper i flere råd som konsulteres av EU når man tar beslutninger.

For at ulovlig fangst ikke skal bli solgt i butikker er det krav om fangstsertifikat for fisk og fiske-produkter som importeres til EU. Land som ikke gjør nok for å forhindre at fisk blir tatt opp ulovlig kan bli svartelistet av EU. Dette er viktige virkemidler i den globale kampen mot ulovlig fiske.

Siden 1998 har EUs mat- og veterinærregelverk vært en del av EØS-avtalen. Reglene sikrer at fisken vi spiser er trygg og blir behandlet på en forsvarlig måte, fra den blir tatt opp av havet til den ligger på middagsbordet.

Fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU er basert på en avtale fra 1980. På grunnlag av denne avtalen inngås det hvert år kvoteavtaler om fiske av fellesbestander i Nordsjøen. Avtalen gjør det også mulig for Norge og EU å bytte kvoter, siden norske fiskere gjerne vil fiske sild, makrell og kolmule, mens fiskere fra EU gjerne vil ha torsk. EU får kvoter i norske farvann i Nordsjøen, Barentshavet og ved Jan Mayen, mens Norge får kvoter i EU-sonen i Nordsjøen, vest for de britiske øyer og ved Grønland.

Fiskerinæringen i Norge har også nytt godt av arbeidere fra EU-land. Gjennom EØS-avtalen har de lov til å jobbe i Norge, på samme vilkår og med samme rettigheter som sine norske kollegaer. Dette er arbeidere som næringen er helt avhengig av, spesielt når det er høysesong.

Norges viktigste handelspartner

EU har underskudd på fisk, og må importere mye fra andre land. Norge, på den annen side, har overskudd av fisk, og må eksportere. Dette gjør EU til det nærmeste og viktigste markedet for norske fiskeprodusenter. I 2015 gikk 63% av norsk sjømateksport til EU. Dette utgjør en verdi på 49,7 milliarder kroner, og så mye som 22 millioner måltider hver eneste dag gjennom hele året.

På samme måte som landbruk, er fisk ikke en del av EØS-avtalen. Siden norsk fiskerinæring er helt avhengig av dette markedet har man laget avtaler som skal gjøre eksporten lettere. Uten felles veterinærregelverk ville for eksempel vogntog med fisk til EU måtte kontrolleres på grensen til Sverige, med betydelige forsinkelser og ekstra kostnader. I tillegg er det en egen protokoll i EØS-avtalen som regulerer handel med fisk og fiskeprodukter.

Les mer

EUs fiskeripolitikk kan du lese mer om i kapittel 21 av Europautredningenhjemmesidene til Europaportalen, EUs egne hjemmesider (den siste er på engelsk).